Meny

Med rett til å drepe, men ikke innendørs

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Røykeloven er et år, og industrien som har som forretningsidé å drepe deg er på vikende front. På tide å hylle Dagfinn Høybråten?

Med rett til å drepeMed rett til å drepe

1. juni var det et år siden røykeloven trådte i kraft i Norge. Den ble ingen fiasko, snarere en stor suksess. Er det på tide å hylle arkitekten, statsråd Dagfinn Høybråten?

Vinter og vår er mellom da og nå, og vi kan fastslå at det gikk bedre enn pessismistene fryktet. Nå jubler de fleste for loven, også utelivsbransjen. Selv røykere synes ikke å ha noe særlig i mot den.

Kritikken mot Høybråten på dette området har stilnet, men ingen har guts til å gi mannen den kreditt han faktisk fortjener for tiltaket.

La meg bli den første.



For kred skal Dagfinn ha. Innføringen av loven vil i historisk perspektiv bli sett på som et helsepolitisk gjennombrudd.

Tobakksindustrien har fått lov å pushe på oss sine giftigheter i mer enn hundre år. Millioner av mennesker er begravd under formuene som er akkumulert av de store tobakksgigantene.

Det er på tide vi våkner opp og ser at vi er blitt utnyttet og slavebundet av en industri som går over (ditt) lik for penger.

Helten Dagfinn H.


En heltEn helt

Om 200 år kommer folk til å se tilbake med forundring på det underlige 20. århundre. Tenk det, forteller dine barnebarns barn til sine barnebarn. Tenk at det var lovlig å produsere, selge og reklamere for inntak av stoffer som ikke har noen annen funksjon enn å skape sykdom og død.

Hviskende vil de mumle Dagfinn H.s navn - mannen som så sterkt og så modig bidro til å snu vinden.

For røykeloven var en dramatisk og tøff beslutning i et land hvor noe sånt som 4 av 10 voksne røyker.

Nå følger land etter land vårt eksempel. 1. juni innførte Sverige en tilsvarende lov.

Røykeloven gjør mer enn å beskytte arbeidstakere i utelivet, den bidrar også til å gjøre røyking, som en gang var rasende stilig og kult, til noe litt «småteit» noe. De som før satt og blåste røykskyer over bordene står nå ute og hutrer. Vi rene i hjertet ser lett overbærende på dem mens vi bestiger restaurantens indre gemakker.



Skandaløst


Røykeloven har gjort mer for tobakksaken enn tiår med reklameforbud og kampanjer fra Statens tobakkskaderåd. Opplysningsarbeidet som er gjort for å begrense tobakkens skadevirkninger gjennom mange, mange år har gitt skandaløst liten uttelling. Grunnen er nok at kampanjene i alt for stor grad har snakket til hjernen, ikke til hjertet. Vi er blitt fortalt at vi ikke bør røyke, og vi er blitt vist hvor ekle vi blir på innsiden gjennom grusomme skremmebilder.

Det hjelper på kort sikt, men på lang sikt må det skje en holdningsendring. Tross alle kampanjer og skremmeskudd, er det fremdeles sosialt akseptabelt, og i mange kretser ikke så aller verst kult å røyke. Mens skadebekjemperne snakker til den fornuftige hjernen, snakker markedsførerne av de giftige preparatene til hjertet. De har etablert en oppfatning om at det er suksess, lykke og mestringsfølelse knyttet til det å ha en sigarett i munnviken.

18 sukkerbiter i en 1/2-liter vann


Det er leit å erkjenne, men man «selger» ikke et budskap ved å komme med fornuftsbaserte argumenter. Hvordan ville det vært mulig å bygge opp et selskap som Coca-Cola dersom markedsføringsbudskapet skulle ta utgangspunkt i fornuft? Atten sukkerbiter i en halvliter farget vann til 20 kroner flaska er det ikke mange som kan finne verken helsemessige eller andre gevinster i.

Andre land har hatt større suksess med sitt antirøykearbeid enn oss. Jeg var i San Francisco en gang for 10-15 år siden, mens jeg ennå selv var en storrøyker. På en bar kom jeg i snakk med en del hyggelige mennesker, men da jeg smilende fant fram røykpakka og skulle til å fyre opp en blås, forsvant de som røykringer i stiv kuling. Ordene kunne nesten skjæres ut av den langtfra røykstinne luften: «Oh, my god. A smoker! How grouse!»

Nå er californiere kjent for å være nokså helsefanatiske, men holdningen har spredd seg ut over det meste av resten av USA.

Det er ikke det at det er usunt å røyke, det er snarere det at det ser så inderlig patetisk ut med de stakkarslige slavene som står og suger på de stinkende pinnene sine.



Det kreves altså en holdningsendring, det kreves at vi begynner å se at det å suge på en hvit pinne ikke er det normale, det er faktisk nokså sært. Det kreves at vi demper fokuset på hvor skadelig det er. En 14-åring er likevel praktisk talt udødelig i eget hode. Ingenting kan skade henne, ingenting biter. Bortsett fra et skjevt blikk fra jevnaldrende, en antydning fra drømmegutten om at hun faktisk stinker surt, eller et grøss fra venninnen over de nikotinfargede fingrene hennes.

Så tobakksbekjempere: Gi hjernen fred. Snakk til hjertet.

Jeg har ingen grunn til å at det var Dagfinn Høybråtens intensjon å stakkarsliggjøre røykere. Han ville antagelig bare forby noe som kunne være bra for folkehelsa og få evig liv i historiebøkene på kjøpet. Det vil han få, og det er helt OK og vel fortjent.

En endring er underveis. Den er ennå ikke spesielt stor, og noe av den «stigmatiseringen» det lå an til at røykerne skulle utsettes for er blitt motvirket av at restaurantene har bygd utearealer med bord, stoler, regnskydd og varmeovner.

Likevel er vi på sporet av noe nytt.



Nå har vi et år med forbud mot røyking i alle offentlige sammenhenger bak oss. Det har vært en suksess, og du som røyker har opplevd at det mindre hipt.

Virkemidler


Tiden er inne for å bygge videre på dette grunnlaget.

Vis røykerne hvor stakkarslig slavebundet røyken gjør dem. Bruk de samme virkemidlene som industrien selv: Skap bilder av suksess og positive opplevelser knyttet til det å være en ikke-røyker. Vis igjen og igjen hvor kynisk du som røyker er blitt utnyttet av en industri som med glede går over lik - ditt lik - for å tjene penger.
Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus