The Yes Men
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Hva ville du sagt om en mektig mann i dress fortalte deg at han hadde utviklet en ny forretningsidé? I stedet for vanlige arbeidere vil han innføre en form for slaveri hvor de ansatte får operert inn en microchip i nakken. På den måten kan sjefer verden over overvåke bevegelsene deres til enhver tid.
Du ville antageligvis ha skreket ut i protest. Eller?
De politiske aktivistene som kaller seg «The Yes Men» kom nettopp med et slikt utrolig forslag. Og ikke til hvem som helst. Foran en fullsatt handelskonferanse i Finland ga de seg ut for å komme fra WTO (Verdens handelsorganisasjon).
De marsjerte opp på podiet og slengte om seg den ene skandaløse forretningsidéen etter den andre. En av dem ikledte seg til og med en gulldrakt med en kjempepenis, som skulle fungere som et slags kontrollpanel for arbeiderne.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Ville du reagert på denne mannen? (Copyright: Scanbox Entertainment)
Ingen på konferansen reagerte. Ingen hadde noen spørsmål til mannen med gullpikken. Vet du hva tilhørerne gjorde? De applauderte.
Michael Moores sjenerte lillebrødre
I motsetning til sluggeren Michael Moore, bruker aktivistene som kaller seg «The Yes Men» svært intrikate metoder for å få fram sitt budskap om hvor absurd den moderne økonomiske verden egentlig er.
De to aktivistene Mike Bonanno og Andy Bichlbaum begynte sitt prosjekt med å konstruere nettsider som kunne se ut som om de var WTOs offisielle.
De fortsatte med å sendte ut parodiske nyhetsbrev på vegne av handelsorganisasjonen, og ble til slutt invitert på konferanser fordi arrangørene virkelig trodde at de tilhørte WTO.
Invitasjonene fikk de til tross for at ganske mye av innholdet på nettsidene rett og slett var moralsk forkastelig. Men det var tydeligvis ingen som egentlig tok seg bryet med å lese hva som stod der. Det holdt at siden hadde WTOs logo og at mennene som stilte opp hadde pene dresser.
Filmen om «The Yes Men» følger Mike og Andys forberedelser til gullpenis-stuntet og andre lignende aksjoner.
Skremmende ignoranse
Rent filmfaglig er ikke dokumentaren om aksjonistene spesielt god. Det er mange poenger som blir gjentatt for ofte og filmen kunne nok hatt en litt strammere regi. Men dette kommer helt i bakgrunnen når man ser på de absolutt utrolige tingene som «The Yes Men» faktisk kommer unna med.
Det er mulig du liker «The Yes Men» dersom du likte:
Bowling for Columbine
Supersize Me
I billige bruktdresser inntar de styrerom med sine fantastiske uttalelser uten at noen leer på et øyelokk. Det er rett og slett sjokkerende å se på.
De eneste som reagerer på aktivistenes forslag er noen studenter. «The Yes Men» holder et foredrag på et New York-universitet hvor de foreslår at mennesker i den tredje verden skal få servert McDonald's-burgere som er gjenvunnet av vestlig avføring.
Heldigvis protesterer ungdommen og viser sin avsky for idéen. Det som er litt interessant er imidlertid at heller ingen av studentene forstår at det er en spøk. Det er nesten som om de har ventet på at gigantkonsernet virkelig ville finne på noe sånt. Og det er nesten mer skremmende enn dress-mennenes taushet.
«The Yes Men» beviser med denne filmen at det finnes andre måter å avsløre hvite, rike menns umenneskelige innstilling til resten av verden på enn å storme lobbyer og rope i protesttog.
