Oasis: «Don't Believe The Truth»

Oasis viser at de fortsatt makter å levere greie låter, men de overbeviser vel ingen.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Oasis: «Don't Believe The Truth»

(Sony/BMG)

Det aller meste er vel allerede sagt om Manchester-bandet Oasis.

Med albumene «Definitely Maybe» (1994), «(What's The Story) Morning Glory» (1995) og «Be Here Now» (1997) etablerte Oasis seg som et av verdens aller største rockeband på andre halvdel av 90-tallet.

Frontet av fyllefant og vokalist Liam og hans relativt sære og idérike storebror Noel, var Gallagher-brødrene det aller største som hadde eksistert i nyere populærkultur!

Vel, det var iallefall det de trodde om seg selv, men mesteparten av tiden brukte de faktisk på enten å hudflette hverandre eller på å hetse diverse musikerkollegaer.

Med årene mistet bandet mer og mer relevans («The Masterplan» kom i 1998, «Standing On The Shoulder Of Giants» i 2000 og «Heathen Chemistry» i 2002), og det var etterhvert lite annet å berette om enn de utallige orale sleivspark Gallagher-brødrene delte ut.

Gammel storhet?


Når så Oasis prøver seg med nytt album i 2005, blir de på langt nær møtt med samme interesse eller forventninger som i «gamle» dager, men det er kanskje akkurat hva de trenger?

Kick back, relax and make good music ...

Nuvel, de lærde vil vel strides på det punktet, men det vi kan avsløre er at det er enkelte elementer ved «Don' Believe The Truth» som tyder på at Oasis omsider er på vei ut av dvalen.

Om enn kanskje ikke for godt, men med låter som «Turn Up The Sun»,«Mucky Fingers», «The Meaning Of Soul», «Part Of The Queue» og «Let There Be Love» viser Oasis at de fortsatt makter å lage fengende og gode låter i landskapet skitten powerpop og skranglete rock.

Aller best er den meget sterke Kinks-inspirerte folk-låten «The Importance Of Being Idle», der blant annet Noel gjør en meget bra vokalprestasjon!

Vokale begrensninger

Selv om mange mener Liam Gallagher synger som en helt, er det likevel lillebror Gallaghers vokale ferdigheter som ødelegger mest for Oasis anno 2005.

I sin tid var det nettopp Liams småsure og krampaktige vokal som var kjennetegnet på Oasis, men dette kom de unna med på grunn av låtenes generelt høye kvalitet.

Selv om Liam riktignok synger bra på «The Meaning Of Soul» og «Guess God Thinks I'm Abel», er det vel ganske så symptomatisk at albumets beste låter blir sunget av storebror Noel («Mucky Fingers», «Part Of The Queue» og «The Importance Of Being Idle»).

Man blir rett og slett utrolig lei av å høre Liam hvine, gnåle og pese seg gjennom låter som «Love Like A Bomb», «Keep The Dream Alive» og «A Bell Will Ring». Nå kommer han seg riktignok betraktelig på avslutningslåten «Let There Be Love», men der er fortsatt mye som mangler.

På vei opp


Til tross for at unge Gallagher ikke fremstår som en reddende engel vokalmessig, er det likevel noe som peker i retning av et revitalisert Oasis.

Kjenner vi britene rett, vil albumet helt sikkert motta mer enn pene kritikker i England, men jeg tviler vel sterkt på om Oasis noen gang kommer til å utgjøre toppnavnene på store festivaler igjen.

Til det er ikke «Don' Believe The Truth» et godt nok album, og det ville i så fall kun være et resultat av bandets bravader i hine dager.

Meget svak firer.

Oasis: Hjemmeside

Wikipedia: Oasis

Mer i Magasinet Neste Klikk:


Musikk
Plateanmeldelser


Personvernpolicy