JR Ewing: «Maelstrom»

Får bare JR enda mer orden på vokalen, kommer dette til å bli vanvittig bra!

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JR Ewing, «Maelstrom»

(Columbia/Sony/BMG)

Tre år er gått siden vi sist hørte fra Oslo-rockerne i JR Ewing.

Med albumet «Ride Paranoia» (2002) fikk bandet et aldri så lite gjennombrudd, og ble omfavnet av så vel nasjonal som internasjonal presse. Etter å ha vært del av en av Mikal Tellés utallige labeler (Primitive Records), kunne Sony BMG i fjor annonsere at JR Ewing hadde takket ja til å inngå i stallen til det multinasjonale selskapet.

Mye usikkerhet knytter seg ofte til undergrunnsband som prøver seg blant de store «gutta», og det kan være relativt besværlig å skulle gå fra en tilværelse som helter i undergrunnen, til å det å skulle tilfredsstille de kommersielle kravene til et stort selskap.


Tilfredsstiller kravene


Nå foreligger JR Ewings tredje album, og det er både interessant og forfriskende å høre et band som opptrer så til de grader kompromissløst som det bandet gjør på «Maelstrom».

Hardcoren er aldri langt unna på «Maelstrom», og fansen vil sannsynligvis fortsatt elske dette, men det som gjør dette albumet interessant er at gutta har tatt oppfordringen og laget musikk som beveger seg over flere plan enn hva tilfellet har vært tidligere.

Det er ikke kun blitt standard überhurtig rock av den grunn, men har heller resultert i uhyre fengende og herlig intrikate låter, som det ypperlige Jane's Addictions-aktige åpningssporet «Change Is Nothing (Everything Is)».

Gruppa fortsetter med den suggererende og dynamiske «For We Are Dead», før de for alvor setter opp tempoet med «Nihilistic Elitist».

Selv om denne type musikk krever en noe «skrikende» vokal, viser denne låten den mest åpenbare mangelen ved JR Ewing som band.

Vokale utbrudd


Vokalist Audun Tylden skriker nemlig det han er kar for, men ved flere anledninger skulle man ønske han hadde roet uttrykket sitt en smule.

Det blir til tider for ekstremt, og Tyldens etterhvert meget kurante vokal blir skjøvet bort til fordel for mer ukontrollert skriking.


Musikalsk sett er det derimot ingen ting som helst å utsette, for bandet spiller drittøft og har laget utrolig bra melodier!

Dette ser vi blant annet på to av albumets beste spor; den drivende «Take A Hint» og singelen «Fucking & Champagne», der også vokalen stemmer langt bedre med musikken.

Det samme kan sies om både «Insect Intercourse» og «Pitch Black Blonde», der mannen fikser balansegangen mellom besk vræling og utrolig tøff synging på en bra måte.

Mye bra altså, men det er killer-låta «Floodlight» som kanskje imponerer aller mest!

Her får vi fem minutter med

stein

hard, kompakt,

herlig intrikat

og melodiøs rock av den mer episke sorten.


Imponerende


Med «Malstroem» har JR Ewing laget et imponerende album som låter som skapt for et mer internasjonalt marked og publikum.

Når de etterhvert får fullstendig orden på vokalen, kan dette komme til å bli større enn de fleste tror.

Så mye bra har de nemlig i seg!

Solid og meget fin femmer.

JR Ewing: Hjemmeside

Mer i Magasinet Neste Klikk:


Musikk
Plateanmeldelser


Personvernpolicy