Meny

Porcupine Tree: «Deadwing»

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Tidvis kult, men likevel en smule ufullendt fra proghelter.

Porcupine Tree, «Deadwing»

(Lava/Warner)

Selger kvalitet?

Tja, i et år der både smal pianojazz (Tord Gustavsen Trio), sart sutrepop (Ane Brun ) og psykedelisk improvisasjon (Mars Volta ) har gjort seg gjeldende aller øverst på vår alles kjære VG-liste, kan det absolutt argumenteres for at kvalitet faktisk selger!

Nå utgjør riktignok et noe småpinlig karaokealbum og en krokodillesang toppen av Norges hitlister for øyeblikket, men dette forsterker vel bare overnevntes prestasjoner.

Men dette er tross alt unntakene, for uansett hvor bra produkter artister kan levere, selger de minimalt så fremt de ikke har et kjent navn eller har et gedigent promoteringsbudsjett i bakhånd (nå går dette som oftest hånd i hånd, og da er vel man vel egentlig like langt).

Porcupine Tree


Ett av disse bandene som inngår i førstnevnte kategori, er kanskje engelske Porcupine Tree som siden 1991 har gitt ut en rekke meget bra album.

Styrt av altmuligmannen Steve Wilson, opererer gjengen i et landskap tidligere gått opp av band som Pink Floyd, King Crimson, Yes og Tool.

Med andre ord snakker vi progressiv rock av den mer dvelende sorten, kombinert med et noe metallisk uttrykk.

Nå foreligger bandets nyeste album «Deadwing», men kommer de til å gjøre seg kjent utenfor sin harde fankjærne og klatre ut av obskuritetenes dal av den grunn?

Potensial


Muligheten burde så absolutt være tilstede, for dette er i utgangspunktet kvalitativt meget solid og melodiøs rock av den duvende sorten.

Albumet kan for så vidt deles i to, der de fire første låtene i utgangspunktet er de mest iørefallende.

Tittelsporet «Deadwing» er nesten 10 minutter med hard og orkestral progrock, «Shallow» er som snytt ut av nesen til et Tool i sedvanlig toppform, «Lazarus» er en småpen og harmonisk ballade, mens «Halo» er ypperlig og småskummel rock med et usedvanlig fengende refreng!

På andre halvdel av albumet kommer for alvor de mer Pink Floyd-aktige elementene inn i musikken, og vi snakker med ett om låter på mellom sju og 12 minutter.

Selv om Porcupine Tree kanskje ikke har den friskheten og den noe «gale» orkestreringen som et Mars Volta (uten sammenligning forøvrig), er Steve Wilson like fullt i stand til å skrive herlige låter som den ambiente «Arriving Somewhere But Not Here» og stemningsfulle «Start Of Something Beautiful».

Ufullendt


Men selv om det er mye som åpenbart høres bra ut på «Deadwing», er det noe ufullendt med det nye albumet til Porcupine Tree.

Plata mangler en åpenbar musikalsk rettesnor, samtidig som den musikalske variasjonen på albumet ofte blir kun for variasjonens egen skyld.

Dette er ofte problemet med sjangeren progrock. Musikerne kan så utrolig masse, og til tider har de litt for lyst til å vise fram akkurat dette!

Originaliteten kan også tidvis bli noe strevsom for Porcupine Tree, og de mangler det helt særegne uttrykket som ville gitt de den nødvendige kommersielle «boosten» de kanskje trenger.


Bra nok


Vil de selge?

Vel, potensialet er så utvilsomt tilstede i musikken til Porcupine Tree, for Steve Wilson har det aller meste; han synger meget bra, skriver kule låter; også tekstmessig har han mye å fare med.

«Deadwing» er så absolutt blitt en bra plate, men også en plate som kunne vært så mye bedre med en mer kritisk innholdsmessig saumfaring.

Meget pen firer.

Porcupine Tree: Hjemmeside

Mer i Magasinet Neste Klikk:


Musikk
Plateanmeldelser


Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus