Morcheeba: «The Antidote»
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Morcheeba, «The Antidote»
(Echo/Playground)
Morcheeba er nærmest for pionerer å regne innenfor den utskjelte trip-hop-sjangeren som dominerte lydbildet (og kaffebarer) seint på 90-tallet.
Frontet av den meget dyktige og karismatiske vokalisten Skye Edwards, leverte gruppa to glimrende album i form av «Who Can You Trust» (1996) og «The Big Calm» (1998), men så var det også mer eller mindre stopp.
Bandet så nærmest ut til å gjenta seg selv på «Fragments Of Freedom» (2000) og «Charango» (2002), og selv ikke en hensynsløs flørt med pop så ut til å redde bandet. De var i ferd med å bli grusomt kjedelige, og forsvant etterhvert fullstendig fra offentlighetens lys.
Skepsis
Når så nyheten om at Morcheeba skulle slippe nytt album kom, ble det nødvendigvis ikke møtt med den aller største interesse fra undertegnede.
Skepsisen ble ikke noe mindre av at Skye Edwards hadde forlatt trioen, og at brødreparet Ross og Paul Godfrey hadde erstattet henne med den heller ukjente Daisy Martey.
Men imponerende nok har Morcheeba tatt ansvar for sitt artistiske fall de senere årene, og istedet levert noe fullstendig uventet; et uhyre fengende og glitrende album!
Psykedelia
Der «gamle» Morcheeba var en downbeat groove-versjon av elektronika, er «nye» Morcheeba blitt et fyrverkeri av psykedelisk soul, folk, pop og rock.
Godfrey-brødrene har alltid vært dyktige låtsnekkere, og har vært kjent for sin evne til å blande musikkstiler på en imponerende måte. Likevel har de vel sjelden lykkes så bra som denne gangen, og man kan formelig høre hvordan de har bladd seg gjennom platesamlingen sin.
Om det er Fairport Convention, Jimi Hendrix, Jefferson Airplane, Aphex Twin, My Bloody Valentine eller Bonnie Prince Billy, er de alle å høre her.
Aller best er «Ten Men», «Everybody Loves A Loser», «A Military Coup», «Living Hell» og «People Carrier», hvor først og fremst Daisy Martey imponerer.
Mer ekstrem signaturstemme enn tilfellet Skye Edwards skal man vel lete lenge etter, men i Martey har Morcheeba kanskje funnet en enda mer interessant vokalist!
Hun synger rett og slett vanvittig bra, og kan vokalmessig ligne på en ung utgave av Jefferson Airplanes Grace Slick.
Ikke bare er det kraft og fylde, men stemmen til Martey har også et vanvittig herlig driv.
Klassisk Morcheeba
Nå har ikke gruppa glemt gamle bravader, og spesielt på låter som «Wonders Never Cease», «Lighten Up» og «Daylight Robbery» hører man relativt enkelt at man har å gjøre med Morcheeba.
Enkelte band har sin egen «sound», og Morcheeba har heller ikke glemt sin.
Heldigvis kommer gruppa godt fra det denne gangen, og har med «The Antidote» virkelig levert sin form for motgift mot mye av den kjipe, upersonlige og kjedelige musikken som leveres i dag.
Uhyre solid og overraskende femmer.
Morcheeba: Hjemmeside
