Tanker ved en konfirmasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

I disse dager konfirmeres mer enn 60.000 ungdommer. For deg som er forelder til en av dem, gir dagen mange anledninger til refleksjon.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mer enn 60.000 ungdommer konfirmeres i år, de fleste i kirken.Mer enn 60.000 ungdommer konfirmeres i år, de fleste i kirken.

En ting er tiden som er gått. 14-15 år har passert siden din sønn eller datter ankom verden. Fødselen, de første månedene, de første skrittene, de første ordene, den første skoledagen - dette er minneskatter vi bærer i oss og som hentes fram, pusses på og settes ord på i sanger og taler.

En annen ting er tidene som skal komme.

Har du barn i konfirmasjonsalderen i dag, er du sannsynligvis selv et sted mellom 30 og 50, det vil si at du vokste opp mellom 50-tallet og 70-tallet. Mye har skjedd underveis. Bare de siste 20 år har verden endret seg dramatisk.

Dilemma


ChimeraChimera

Vitenskapen har nådd langt, på godt og vondt. Dagens konfirmantgenerasjon vil stå overfor dyptgripende dilemmaer.

Et slikt dilemma kan for eksempel være om en «chimera» - et vesen som er en blanding av flere ulike - i gitte tilfeller skal omfattes av menneskerettighetene. En chimera er kjent fra gresk mytologi som en skapning med løvehode, geitekropp og slangehale.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Siden 1984 har implantering av menneskelig vev i dyr vært gjort. Nå har man begynt å utarbeide etiske regler for å unngå de mest ekstreme variantene, eksempelvis en mus som produserer menneskesæd som implanteres i en annen mus som bærer frem et menneskefoster.

Opptatt er man også av hjerneforskningen. Tenk deg at du skaper deg ei rotte ved hjelp av menneskelige stamceller, og ikke før har rotta fått talens bruk, så forlanger den å bli sluppet ut av kroppen sin.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Hva gjør du? Hva sier du når rotta krever å få snakke med sin advokat? Når hun påberoper seg sine menneskerettigheter?


Hmm.

Det høres grotesk, litt komisk og veldig science fiction-aktig ut. Men dette er en virkelighet som ligger og venter bak neste sving. Vitenskapen blomstrer, og menneskets utrolige nysgjerrighet vil gi oss fantastiske fremskritt. Baksiden av medaljen er ikke alltid like vakker.

Mens jeg tenker på min sønns forestående konfirmasjon, kjenner jeg en ulmende uro over det jeg ser.

Artikkelen fortsetter under annonsen


Den globale landsby


Verden krymper. Teknologien har revet ned grenser. Vi fablet for 20 år siden og mer om «den globale landsby» - en verden hvor vi i mindre grad er borgere av en nasjon og i større grad verdensborgere.

Det blir nå virkelighet.

Hva gjelder handel, er verden allerede praktisk talt én. Hva gjelder livssyn og identitet har vi en lengre vei å gå.

Dagens konfirmanter vil oppleve at disse utviklingstrekkene forsterkes, og de vil se at nasjonale grenser blir mer og mer irrelevante. Våre besteforeldres identitet var knyttet til en bygd eller by. Selv er vi fra Norge. Våre barn er fra Europa. Våre barnebarn? Fra Jorden?

Krig er ikke utryddet, den føres i andre former. Da skyggene av en mulig atomkrig endelig gled bort på slutten av 80-tallet, blomstret fredsoptimismen. Sett fra vårt ståsted her i den vestlige verden, syntes forutsetningene å være på plass for å bygge en verden hvor mennesker kunne leve i fred og fordragelighet med hverandre.

Det var kanskje derfor den nye krigen kom så overraskende på oss. Krigen mellom livssyn, krigen mellom de troende og de vantro. En krig vi trodde tok slutt etter at korsfarernes uhellige verk tok slutt, viser seg å leve videre: Krigen mellom muslimer og kristne.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Mer enn hevnlyst?


Men det må da vel være mer enn en 800 år gammel hevnlyst som ligger til grunn når unge muslimer daglig sprenger seg til døde?

Vi spør oss: Hvorfor skjer dette? Hva har vi gjort dem? Å sprenge seg i luften er ekstremt. Det er ikke gærne desperados som gjør det heller. De som dreper seg er ofte velutdannede, ressurssterke og gjerne rike mennesker, det er folk som har tenkt gjennom det de gjør, og tatt et valg dypt fundert i egne verdier.

Det er her min uskyldsblå 60-tallsforstand kommer til kort.

Jeg forstår rett og slett ikke. Jeg prøver og prøver. Men jeg forstår det ikke.

Hva slags verden skal dagens konfirmanter arve? Hvordan vil de møte sine jevnaldrende som vokser opp i islamsk kultur? Vil de, når den siste selvmordsbomber har sprengt seg i luften, kunne nærme seg hverandre, og finne et felles ståsted? Eller er dette raseriet så rotfestet at nye generasjoner av muslimer fremdeles vil ønske å drepe?

Artikkelen fortsetter under annonsen

En tenåringsreligion?


Jeg er ingen historiker, ingen antropolog, jeg er bare en litt bekymret konfirmantpappa. Noen ganger tenker jeg at kanskje det egentlig er svært enkelt. Kanskje det egentlig er så enkelt som islam ennå er en ung religion? Den er jo relativt sett i tenårene, akkurat som konfirmantene våre.

Og tenåringer vet alltid best, ikke sant? De har alle svarene. Da vår religion var på samme alder, var vi så skråsikre på at kristendommen var det eneste rette at vi sendte horder av tempelriddere og andre slaktere av sted for å drepe alle som ikke var enige med oss og ta gullet deres med hjem til paven.

I dag er vi voksnere, mer modne, mer reflekterte, og mindre overbevist om at vi forvalter den eneste måten å hedre livets mysterium på.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Islam, seks hundre år bak oss i modenhet, har fremdeles tenåringsreligionens brennende, livsutslettende glød.

Selvsagt er dette for enkelt. Men når man ikke forstår, men gjerne vil forstå, er dette et av mange mulige svar. Uansett er det en slags trøst i det for deg som er forelder og grubler over at verden så til de grader har gått av hengslene. For de fleste rebelske tenåringer blir jo voksne til slutt, ikke sant?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ubegripelig optimistisk


Min trøst er i tillegg at jeg er ubegripelig optimistisk. Og det er grunn til optimisme.

Bare se på konfirmanten din. Se på de andre ungdommene i samme kull. De har noe som vi ikke hadde. Noe ubestemmelig, noe som handler om selvtillit, perspektiv, toleranse og forståelse. De har en påtvunget bråmodenhet, vokst opp i medievirkelighet uten grenser eller hemninger som de er, men det er en modenhet uten den kynismen vi selv utviklet mens vi gradvis oppdaget at det er lettere å finne enkle svar enn gode spørsmål.

De stoler i tillegg mer på seg selv, og tynges ikke i samme grad som foreldregenerasjonen av Janteloven.

Det er enhver foreldregenerasjons privilegium å sukke og klage over «ungdommen av i dag». Selv tror jeg ungdommen av i dag har et langt bedre grunnlag for å skape en bedre verden enn det vi hadde.

Gratulerer med dagen.

Mer om konfirmasjon

Mer om slakt