Nitin Sawhney: «Philtre»

Nitin Sawhney, «Philtre»

(V2/Bonnier)

Selv om begrepet verdensmusikk (eller «world music» om du vil) er et vestlig kontruert begrep, har musikken sin opprinnelse i kulturer utenfor den «vestlige» verden.

Begrepet har riktignok blitt noe utvannet med årene (jmf. Peter Gabriel, Sting og Paul Simons gjentatte lefling med begrepet, samt integrering og bruk av rytmer og elementer fra afrikansk musikk), men det gjør nødvendigvis ikke sjangeren mindre vital eller interessant.

Istedet ser vi en utvikling der representanter fra verdensmusikken også benytter seg av elementer fra vestlig populærmusikk

.

England er kanskje det mest aktuelle eksempelet, der artister som Asian Dub Foundation, Talvin Singh og nylig M.I.A. alle har oppnådd popularitet ved å blande vestlige og asiatiske rytmer og sjangre.

Kanskje den største helten av dem alle, Nitin Sawhney, er nå klar med sitt syvende album.

Innovativ inder

Født i England av indiske foreldre ble Sawhney først kjent for å spille gitar i James Taylor Quartet, og deretter for sitt samarbeid med Talvin Singh i Tihai Trio.

Sawhney debuterte på egenhånd med albumet «Spirit Dance» i 1994, men det var ikke før med albumene «Beyond Skin» (1999) og «Prophesy» (2001) at han for alvor ble kjent.

Her brukte han alt fra elektroniske elementer, drum'n'bass, jazz, blues og flamenco, til en haug med afrikanske og østlige musikkstiler.

På «Philtre» (som visstnok skal bety helende eller magisk drikk) fortsetter Sawhney sin utforskende reise gjennom verdens musikkhistorie, og denne gangen har han gjennom basen sin i England sett mot India og Spania/Sør-Amerika.

Med andre ord: En kombinasjon av engelskspråklig og indisk vokal, tonesatt av vestlig og kjølig elektronika, flamenco og blues, samt en rekke indiske elementer.

Pent

Sawhney kan utvilsomt sine saker og det er pen musikk og et godt håndverk, men sett bort ifra noen meget hederlige unntak («Everything», «Spark», «Dead Man», «Mausam», «Journey»), er dette langt på nært så interessant som det man kunne håpe på.

Styrken til Sawhney er vanligvis at han berører en mengde sjangre, men denne gangen blir det alt for sprikende, samtidig som han også mangler de virkelig gode låtene.

Det hele blir litt uinspirert, og kan til tider høres litt utdatert ut (halvparten av låtene ville sikkert fått plass på en vilken som helst Cafe Del Mar-samler...).

Greit

Oppsummert er «Philtre» et skuffende, men tidvis greit «world music»-album der de engelsk-språklige vestlig-inspirerte sporene fungerer langt bedre enn de mer etnisk inspirerte låtene.

Sterk treer.