Meny

Tom McRae: «All maps Welcome»

Selger en likandes kar plater?

Tom McRae, «All maps Welcome»

(Bubblegun Records/SonyBMG)

Verden er full av talentfulle artister og band, og noen av disse er også så heldige at de får gitt ut musikken sin.

Problemet er ofte at de må konkurrere med artsiter som har et mer lettvint produkt (les kommersielt) å selge, og da kommer gjerne en fyr som Tom McRae til kort.

Mannen er en såkalt kritikeryndling, men som så ofte er tilfelle med disse yndlingene, er det få andre enn pressen som liker de. Og som de fleste vet, er det kun et fåtall av pressen som kjøper sine egne plater...

Sony BMG


Nå har vel ikke virkeligheten riktig så få nyanser (og visse unntak finnes selvsagt), og faktum er at McRae har et helt greit platesalg sett i samband med den musikken han lager (akustisk og skjør pop).

Problemet er heller at mannen er på et plateselskap (Sony BMG) som krever en viss avkastning for at det skal svare seg å ha McRae i stallen.

Med andre ord har McRae fått beskjed om at han må tjene penger hvis selskapet fortsatt skal satse på han.

Løsning: lage ny plate!

Behagelig


Tom er utvilsomt flink han, og på plate nummer tre viser han flere prov på at han mestrer sjangeren akustisk folk/pop ganske så bra.

Best er han på åpningssporet «For The Restless», vakre «Strangest Land» og på Damien Rice-kloningen «My Vampire Heart», som alle har en skjørhet i arrangementene som kler McRaes stemme og stil fullt ut.

Det samme kan sies om «It Ain't You» og «Still Lost», mens McRae stort sett velger å pakke resten av låtene inn i mer orkestrale arrangementer.

Best klarer han seg på «Humming Bird Song» og «The Girl Who Falls Down Stairs», der bandet bidrar til å bygge opp under stemmen hans på en fin måte, og den fine melodien fortsatt står i sentrum.

Det samme kan ikke sies om «Packing For The Crash» eller «Silent Boulevard», som omtrent må regnes for regelrette bomskudd.

Diskografi:


«Tom Mcrae» (2000)
«Just Like Blood» (2003)
«All Maps Welcome» (2005)



Når ikke helt opp


«All Maps Welcome» viser utvilsomt at McRae har noe å fare med, og albumet er på mange måter like fint som debuten, men det er likevel noe som skurrer.

I en sjanger som er mer enn overbefolket, lager McRae fin og behagelig musikk, men her ligger også ankepunktet. Det hele blir nemlig for behagelig og for lite unikt!

Skal han ha sjansen til å selge den mengden album plateselskapet krever, må han nok levere mer banebrytende greier enn dette.

Solid


Men selv om mannen kanskje ikke innehar de samme musikalske eller vokale kvalitetene som en Damien Rice, har Tom McRae likevel laget et fint album som iallefall vil befeste hans posisjon blant kritikerne.

Det er nærliggende å tro at han fortsatt ikke vil være kommersiell nok for «de store gutta» (les Sony BMG), men da er det kanskje lov å håpe at han får en ny giv på ett nytt selskap.

Ganske så fin firer.

• Tom McRae kommer til Oslo og Norwegian Wood torsdag 16. juni

Tom McRae: Hjemmeside

Mer i Magasinet Neste Klikk:

Musikk
Plateanmeldelser

Sjefsmelankolikeren (17.11.2004)
Suveren Tom McRae (17.11.2004)


Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus