Turboneger: «Party Animals»

Retningsløst Turboneger, totalt uten sting og dybde!

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Turboneger, «Party Animals»

(Burning Heart Records/Universal)

Få, om noen norske band, har vært gjort til gjenstand for en så ekstrem og nesegrus dyrkelse som tilfellet Turboneger (eller Turbonegro som de kaller seg i utlandet).

Dette gjelder ikke kun for de såkalte Turbojugend (hardcore fans), men er også en realitet innenfor store deler av norsk musikkpresse. Noe som igjen har resultert i at noe av det tøffeste som finnes i norsk musikkpresse, er å fortelle publikum hvor utrolig bra Turboneger er!

Forrige medieuke var i så måte stappende full av reportasjer og intervjuer om og med Turboneger, og det ble ikke bedre av at Dagbladet anmeldte albumet to uker før det opprinnelig skulle slippes.

Den direkte konsekvensen av dette, var at utgivelsen ble fremskyndet en liten uke, noe som ikke akkurat gjorde forhåndshypen rundt bandet noe mindre.

Men ett sted går faktisk grensen.

Partymaskin


Hånd i hånd med partymaskinen Turboneger, er det heldigvis blitt «in» å like rock de siste par årene, og hva er kulere enn de tøffe gutta i Turboneger?

Det er høy gitarføring, heftig og dekadent image, beinhard deathpunk og en gjennomsyret rocke-«attitude» mange band kan misunne dem.

Endelig er ventetiden over og Turboneger er i ferd med å gå inn for landing med sitt seneste epos (det åttende i rekken siden debuten «Hot Cars And Spent Contraceptives» i 1992).

Tja, hadde jeg vært Josh Homme (Queens Of The Stone Age) hadde jeg sporenstreks funnet meg et nytt favorittband, for sjelden har man vel vært borti et mer oppskrytt produkt enn «Party Animals»!

Party zone


Det hele begynner hinsides pompøst med helikopterlyd og metallstemme som proklamerer visjoner om en ny dimensjon, mens det ønskes velkommen til «the party-zone».

Joda, jeg er fullstendig klar over den bitende ironien i produktet til bassist Happy-Tom, men da forventer man også at bandet leverer et bra produkt.
Istedet blir vi presentert for usedvanlig slapp og småpompøs punk-rock i form av låter som «All My Friends Are Dead», «Blow Me (Like The Wind)», «Death From Above», «High On The Crime» og «If You See Kaye (Tell Her I L-O-V-E Her)».

Vi kunne forsåvidt nevnt omtrent resten av albumet også, men du skjønner kanskje tegninga allerede?

Det er, og blir, kjedelig og særdeles lite original rock, dandert med en ganske så gjennomsnittlig vokal!

Tekstmessig får vi de helt sedvanlige tekstene (jmf. snutter og ordvalg som Blow Me, City Of Satan, Hot Buns, Hot Boobs m.m.), men også her synes gjengen å ha gått tom for inpirasjon og tar det ikke like langt og ekstremt som ved tidligere anledninger.

Formel


Og Knut Schreiner (Euroboy) stjeler selvfølgelig sine sedvanlige mengder riff fra kjente og kjære artister, men hva hjelper det når mannen pøser de inn i musikken til Turbo, uten at bandet klarer å få noe særlig ut av de gitartekniske kvalitetene til mannen?

Det hele blir etterhvert utrolig forutsigbart, og låtene består av lite annet enn småtøffe riff fra Euroboy, relativt energisk tempo og kjip vokal.

Av og til makter de riktig nok å dra sammen noe fengende («City Of Satan», «Wasted Again», «Stay Free»), og kan da høres ut som et helt kurant og fengende rockeband.

Men det er så lite samsvar med levert produkt og ambisjonene til bandet om å satse for fullt i USA, eller om at de med «Party Animals» erklærer «krig».

Det ligner vel heller på en aldri så liten flau bris...

Turboneger og Norge


Oppsummert er «Party Animals» - i forhold til forhåndsomtalen - blitt en ekstrem nedtur av en skive, som verken innhar killer-låtene fra «Apocalypse Dudes» eller en klassiker i form av «Fuck The World» («Scandinavian Leather»).

Det for mye som ikke stemmer med «Party Animals» til at et band som Turboneger skal kunne regjere rocke-Norge anno 2005.

Til det er det alt for mange bra og langt bedre rockeband her hjemme, som faktisk er mye mer interessante og som gjør en mye bedre jobb enn hva tilfellet er med Turboneger.

Kjedelig, oppskrytt og ekstremt svak treer.

Turboneger: Hjemmeside

Mer i magasinet Neste Klikk:
Musikk
Plateanmeldelser


Personvernpolicy