Ydmyk filosof

En mer hjertelig, klok og oppmerksom mann skal du lete lenge etter. Franske Eric-Emmanuel Schmitt er berømt i store deler av verden for sin forfatterskap, og hans varme personlighet finner vi igjen i

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Filosofen er en av Europas mest leste forfattere. (Foto: Karoline Riise KRistiansen)Filosofen er en av Europas mest leste forfattere. (Foto: Karoline Riise KRistiansen)

Han er en av de største forfatterne i Europa, og superstjerne i eget hjemland.

Men om forfatterstjernen er vant med aldri så mye oppmerksomhet, var det ikke tegn til stjernenykker da vi møttes i toppen av ærverdige Grand Hotel i Oslo.

Med ydmykhet, sjarme og varme, samt kloke, personlige visdomsord, forteller forfatteren meg hva som er viktig for ham her i livet.

På engelsk med fransk manér, må vite.

Imponert over Holmlia


Tidligere den samme dagen besøkte Eric-Emmanuel Holmlia skole, hvor han traff mange nysgjerrige barn som hadde hørt fortellingene hans fra boken «Noas barn» (nylig utgitt i Norge, red.anm.).

- It was touching, you know!

Eric-Emmanuel Scmitt er aktuell med boken «Noas barn» i Norge. (Foto: Karoline Riise Kristiansen)Eric-Emmanuel Scmitt er aktuell med boken «Noas barn» i Norge. (Foto: Karoline Riise Kristiansen)

Han er oppriktig og engasjert.

- Jeg traff mange ulike barn, med forskjellig bakgrunn, religion og kultur, som delte den samme nysgjerrigheten. Og det var veldig fascinerende, sier han ettertenksomt.

- I Frankrike er nysgjerrigheten ispedd mye redsel for de som er annerledes. Utviklingen i dagens Paris er urovekkende. Men med bøkene mine prøver jeg å kjempe mot denne fremmedfrykten.

Hvorfor tror du det er slik?

- Vi mennesker deler så mye, og er egentlig veldig like. Vi er nysgjerrige på Gud og religion, uansett hvilken tro vi tilhører.

- Til felles har vi de samme spørsmålene, det er svarene våre som gjør oss forskjellige, ikke sant?

Han smiler lurt og ser spørrende på meg.

Joda, jeg er enig i det...


Plutselig sier han:

- Personlig er jeg ateist, visste du det? Han smiler igjen. - Jeg tilhører ingen religion, men er fascinert av alle sammen. Jeg tror ikke på én Gud, men på menneskeheten.

Eric-Emmanuel er utdannet filosof, og underviste i faget før han ble forfatter på heltid.

- Da jeg underviste fikk jeg være med på et psykologisk eksperiment, hvor jeg fikk forelese barn i filosofi!

Han lyser opp og jeg forstår at dette var viktig for ham.

- Barna spør rett fra hjertet, fordi de undrer seg over livet og verden. På ekte filosofers vis. Og med barna hadde jeg filosofisk sett mye dypere dialog enn med voksne.


Om lykke


Er du lykkelig?

- Nå er jeg lykkelig, utbryter han. - Jeg har så mye å glede meg over!

Forfatteren sammenlignet Oslo med Costa Rica, på grunn av det fine været. (Foto: Karoline Riise KRistiansen)Forfatteren sammenlignet Oslo med Costa Rica, på grunn av det fine været. (Foto: Karoline Riise KRistiansen)

Men det har ikke alltid vært slik, forteller ham:

- Da jeg var i tenårene, var jeg deprimert som tenåringer flest. Men min depresjon var dypere enn hos tenåringer flest. Jeg ønsket å ta livet av meg. Men da jeg møtte Mozart, snudde alt seg, flirer han.

Møtte Mozart?

- Jeg gikk i kirken en kveld, og fikk tilfeldigvis høre en kvinne som sang Mozart. Det var så utrolig vakkert, at jeg tenkte: «Finnes det slik skjønnhet i livet, da vil jeg leve...»

- Det var Mozart som reddet meg, kan du si. Og etter det har vi hatt mange samtaler, han og jeg.

Eric-Emmanuel smiler og ler, og forteller videre at hans neste prosjekt på mange måter er en selvbiografi, som sammen med en Mozart-CD beskriver Eric-Emmanuels forhold til livet og komponisten Mozart.

- For meg er ikke Mozart bare en stor musiker og komponist. Han er optimismen, gleden og selve livet. Derfor betyr han så mye for meg.



- I was cured, ler Eric-Emmanuel hjertelig og fornøyd.

Når jeg spør hva han tenker om fremtiden blir Eric-Emmanuel alvorlig igjen.

- Jeg ser ikke lenger frem i tid enn morgendagen.

Hvorfor ikke, spør jeg og lurer på om dette blir for personlig. Men Eric-Emmanuel fortsetter:

- Min generasjon... Han stopper opp og ser ut av vinduet. Etter en liten stund fortsetter han:

- På begynnelsen av sekstitallet kom AIDS for fullt. Når jeg ser på bilder fra fortiden består de av sorte hull, for jeg har mistet mange av mine nærmeste venner i årenes løp. De har dødd av denne sykdommen.

- Det er nesten som om det skulle ha vært en krig, så mange er borte! Og det gjør noe med en når man er vitne til at så mange venner taper kampen mot døden. Alle er de mine helter, og de blir aldri borte for meg.

- De ga meg appetitt på livet, det er de som gjør at jeg er, og vil være lykkelig.

Eric-Emmanuel ser ned, før han ser direkte på meg igjen.

- Grunnen til at jeg ikke tenker fremover, er at jeg ikke er sikker på om vi har fremtiden... Men nettopp det at livet er skjørt, gjør at man blir mer levende.



- Man kan alltid lære, men man kan ikke repetere gleden...



Sjenert stjerne


Hva tror du suksessen din kommer av?

- Uff, nei, det vet jeg ikke, han blir sjenert og er tydeligvis ydmyk for sin suksess.

- Du vet, sier han, jeg er forfatter av mine bøker, men det er ikke jeg som har forfattet min suksess.

- Men skal jeg prøve å tyde min egen suksess, så kan det skyldes at bøkene mine er som fabler. Historier med mening som favner om både voksen og barn.

- Jeg liker å si «Det var en gang...». Derfor vil jeg også skrive eventyrbøker, men det kommer senere, sier han til slutt.

Og slik var min samtale med forfatteren Eric-Emmanuel Schmitt. Et nært, personlig og varmt møte med en klok og berømt forfatter.

Den samme varmen fant jeg igjen, da jeg samme kveld åpnet boken «Noas barn» og fordypet meg i Eric-Emmanuels fabler...

Fakta


Eric-Emmanuel Schmitts siste bok, «Noas barn» omhandler en dyster og mørk epoke i vår tids historie, nemlig jødeutryddelse og nazisme under andre verdenskrig.

Året er 1942, og Joseph er jøde og syv, snart åtte år. Foreldrene til gutten er i dekning for nazismen. Fader Pons og hans katolske kostskole blir redningen for gutten. Gjennom årenes løp utvikler det seg et varmt vennskap mellom disse to, gjensidig respekt, samt en gryende nysgjerrighet på hverandres religion. Fader Pons redder barnas fortid, nåtid og fremtid og lapper dermed sammen mange sjeler.

Samtidig som Eric-Emmanuel Schmitt har skrevet en varm og rørende bok, stiller han aktuelle spørsmål ved religion og politikk i dagens samfunn. «Noas barn» handler om barna, fremtidens håp, men er like fullt en bok om nåtiden.

Hjemmeside: Eric-Emmanuel Schmitt



Mer i Neste Klikk:

• Litteratur
• Litteraturanmeldelser
• Litt.klikk
Forfatter-portrettet
Lydbøker


Personvernpolicy