Fra Ramones til Jane Birkin

Ex-punker flyttet til Frankrike og ble soft...

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den kanadiske singer-songwriteren Leslie Feist (eller kun Feist om du vil), er i ferd med å bli litt av en kritikerfavoritt etter utgivelsen av «Let It Die» i 2004.

Dette gjelder like mye i England og Frankrike som i Canada. Enkelte her hjemme vil kanskje kjenne Feist for den jobben hun gjorde på Kings Of Convenience' siste album («Riot On An Empty Street»).

- Første gang jeg møtte Erlend (Øye red. anm.), var etter et Vaudeville-show jeg gjorde med Chilly Gonzales i Portugal.

- Der kjørte Erlend et DJ-sett, og jeg husker at vi sto og ropte til hverandre over miksebordet at vi spilte lo-fi akustisk folk. En smule merkelig kanskje, men jeg ga han uansett en fire-spors demo jeg hadde spilt inn, bemerker Feist lattermildt i solskinnet.

Det er mandag, varmt i været og vi treffer Leslie Feist noen timer før hun skal gi en konsert i Oslo.

- En stund senere fikk jeg masse e-post fra ukjente mennesker som lurte på musikken min, også viste det seg at Erlend hadde spilt musikken min for Eirik (Glambek Bøe red. anm.), som igjen hadde sendt demoen min til masse folk.

Det ene ledet til det andre, og det endte opp med at Eirik og Erlend i Kings Of Convenience fikk med seg de vokale ferdighetene til Feist på to spor på albumet sitt («Know-How» og «Build Up»).

Dette samarbeidet førte igjen til at Feist ble med KOC på deres turné i USA tidligere i år.

- De har noe helt spesielt i musikken sin som jeg en gang håper å oppnå, og det var en helt fantastisk opplevelse å få være med der.

- Etterhvert ble vi så samkjørte at vi spilte og sang på hverandres sett, og vi snakket faktisk om at vi burde lage et band sammen.


«Let It Die»

- Men albumet mitt hater de, påpeker hun med et smil.

(Foto:Stig Henning Morken)(Foto:Stig Henning Morken)

- Den demoen jeg ga til Erlend var utrolig nedstrippet og spilt inn hjemme, mens albumet mitt er mye mer et studioprodukt, og det likte de ikke i det hele tatt.

Spilt inn i Paris sammen med den kanadiske elektronika-generalen Gonzales, er albumet fylt med alt fra nedtonede, halvakustiske perler til jazz, easy listening, halvkommersiell pop og småfunky disko.

- Jeg håper jeg en gang får muligheten til å gi ut låtene på demoen min (Red Demos red. anm.), men denne gangen ble det et mye mer polert produkt.

- Vi endte opp med en hel haug med låter, men vi plukket ut de som vi mente kom fra samme «kilde».

Denne kilden inkludere blant annet to coverlåter av henholdsvis Ron Sexsmith («Secret Heart») og Bee Gees («Inside And Out»).

- Ron Sexsmith er jo også fra Canada, og en helt utrolig låtskriver. Spesielt musikere liker han, og han er jo i så måte en sånn klassisk «musikers musiker».

- Jeg møtte han i forrige uke, og han fortalte meg at han syntes vi hadde gjort en fin og annerledes versjon av låten hans.

- Det er jo mye mer spennende å tolke andres materiale på egen måte, enn å lage en helt lik versjon. Det var også innstillingen til Gonzales, som mente at skulle man først gjøre coverlåter skulle man gjøre det på sin egen måte!

Ramones

Til å befinne seg i et nedstrippet og «koselig» musikalsk landskap, må det sies at Feist har en noe spesiell musikalsk bakgrunn.

På sin første ordentlige konsert varmet hun og punkebandet hennes fra High School opp for The Ramones. Deretter var hun blant annet med på en stadion-turné i Canada med The Tragically Hip, før hun ble en del av gjengen rundt undergrunnsdronningen Peaches.

Omtalt som en pornografisk elektropunk-gudinne, fikk Feist pseudonymet Bitch Lap-Lap i showene til Peaches, og hadde som oppgave å rappe på dårlig spansk, iført aerobicutstyr.

Juno


Neste steg var musiker-kollektivet Broken Social Club, som blant annet vant Juno-prisen (Canadas versjon av Spelemannsprisen) for beste alternative album i 2003.

Feist drikker (!) peanøtter (Foto:Stig Henning Morken)Feist drikker (!) peanøtter (Foto:Stig Henning Morken)

Dette ble igjen avløst av Feists etterhvert bejublede soloskive «Let It Die», som sikret henne ytterligere to Juno-priser i årets kåring (beste nykommer og alternative album).

- Jeg kan ikke helt se at jeg gjorde meg fortjent til prisen som beste alternative album. Jeg forbinder den type pris med en helt annen musikk, og band som er på indie-labeler og som spiller inde-rock.

- Her kommer jeg med kontrakt på Polydor og Universal og tar prisen fra de.

- Den andre prisen var også spesiell, i og med at jeg ikke akkurat er helt fersk, og det var som en kamerat sa at jeg heller burde fått pris som «most renewed artist».

Jane Birkin

I rekken av mer eller mindre celebre prosjekter Feist har vært innblandet i, er duetten med selveste Jane Birkin («The Simple Story») på den sagnomsuste sangerinnens seneste album kanskje det meste kjente.

- Birkin er en veldig spesiell dame og ekstremt «old-fashion» i alt hun foretar seg.

- Hun var som en skuespiller og snakket hele tiden i store ord og vendinger, men samarbeidet var artig med tanke på at hun har vært berømt i snart 40 år.

Konsertopplevelse

Når man intervjuer og snakker med artister og band, kan det ofte være interessant å finne ut hvilken musikk de hører på, men vel så interessant og avdekkende kan det være å finne ut hvilken konsert de aller helst kunne tenkt seg å ha overvært (innenfor populærmusikkens rammer vel og merke).

- Jeg har bestandig hatt lyst til å ha sett Joni Mitchell mens hun var på høyden, men det er èn konsert jeg har hørt utrolig mye spennende om, sier Feist engasjert.

- I 1977 spilte Leonard Cohen en konsert i Paris som varte i fire og en halv time, og underveis leste han historier og dikt i godt og vel to timer.

- Jeg kunne gitt mye for å ha vært en flue på veggen der, avslutter Feist.

Feist:



Mer i Neste Klikk:



Personvernpolicy