Audrey Horne: «No Hay Banda»
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Audrey Horne: «No Hay Banda»
(Tuba)
Få musikksjangere har vært preget av større opp- og nedturer enn den såkalte grungen (kanskje med unntak av trip-hop). Fra å være den mest bejublede musikken tidlig på nitti-tallet, ble den uglesett omtrent over natta.
De som visstnok skulle ha peiling, påsto at grungen både var sutrete, selvdestruktiv og at den stort sett gjentok seg selv, og det kan man vel forsåvidt være enig i...
Men det er også liten tvil om at grungen har gitt oss uhorvelig mye bra musikk!
Uansett hva man nå måtte mene om denne og andre beslektede og tyngre musikkformer, har de som oftest fellesnevneren at de har sitt utspring i USA.
Der er også her markedet er størst, men denne gangen kommer ikke angrepet fra en hvilken som helst amerikansk dusinvare, men fra Audrey Horne.
Noen vil kanskje gjenkjenne Audrey som datteren til hotelleier Ben Horne i David Lynch-mesterverket Twin Peaks, men her snakker vi istedet om seks mer eller mindre hårete rockere fra Bergen.
Internasjonalt
Tuftet på medlemmer fra band som Sylvia Wane, Deride og Enslaved har Audrey Horne med produsenthjelp av Joe Barresi (Tool, Foo Fighters, Queens Of The Stone Age) levert et tidvis meget hørbart album bestående av tung, melodiøs og riffbasert rock.
Det er ikke uten grunn at bandet har blitt sammenlignet med Alice In Chains, Soundgarden, Tool og Faith No More, for sjelden har det vært laget et album av denne sorten her hjemme!
Ambisiøst som bare det, noe låter som «Dead», «Deathhorse», «Confessions & Alcohol», «Candystore» og «Crust» alle er solide bevis på.
Kompet er steinhardt, uten at det nødvendigvis går ut over det melodiøse, samtidig som vokalist Torkjell Rød synger akkurat så tøft som hva som kreves innenfor den tyngre rocken. I tillegg må det nevnes at bandet har skjønt at kraftfull koring kan gjøre underverker!
Monotont
Likevel er det ikke til å legge skjul på at «No Hay Banda» ikke holder helt mål låtmessig. Det er mye bra, ingen tvil om det, men man blir likevel sittende igjen som et lite spørsmålstegn etter å ha hørt albumet.
Det er ett eller annet som mangler for at Audrey Horne skal kunne gjøre det helt store. Kanskje er det at vi har hørt det mange ganger før? Det blir rett og slett ikke originalt nok, og fungerer vel etterhvert mest som en slags «Best Of»-skive innenfor tyngre rock og metal.
Potensialet er så utvilsomt tilstede, men Audrey Horne trenger ikke vise oss alt de kan på en gang!
Med andre ord ender det hele med en svak firer, og vi oversender våre ønsker om mer løssluppenhet og større variasjon i låtutrykket i fremtiden.
Audrey Horne: Hjemmeside
