Jaga om Canada, norsk musikk og turnering

I går trommet Jaga Jazzist sammen til release-konsert på Cosmopolite i Oslo. Noen timer seinere hadde de pakket rusk og rask og var på vei til Belgia.

Midt mellom monsterlange øvinger, promoteringer, nettmøter og turneorganisering, møtte vi bandmedlemmene Line Horntveth og Ketil Einarsen for en liten oppdatering.

- Det har vært helt sinnsykt stressende med masse øving og organisering den siste tiden, og vi kan vel ikke komme oss avgårde fort nok, forteller Line.

- Når du har 12 timer lange øvinger, er det bare kos å dra ut på lange turneér, skyter Ketil inn.

- Eneste du gjør da er å sove, spise og rusle litt rundt mens du venter på så spille noen timer. Utrolig avslappende sammenlignet med hva vi har vært gjennom siste tiden.

Begge prater heseblesende fort, og ganske samtidig.

- Men så har vi da også vært avhengig av å øve så mye, all den tid vi hasr mye nytt å lære oss, fortsetter Ketil.

- Vi hadde vel en 150-200 jobber med materialet fra forrige album, og da kan du etterhvert låtene så vanvittig godt at du sjelden trenger øve så mye.

Jaga Jazzist:

• Mathias Eick: trompet, bass, keyboard, vibrafon
• Harald Frøland: gitar, effekter
• Lars Horntveth: tenorsaksofon, bassklarinett, gitar, keyboard
• Line Horntveth: tuba, perkusjon
• Martin Horntveth: trommer, trommemaskin
• Andreas Mjøs: vibrafon, gitar, trommer, elektronikk
Even Ormestad: bass, keyboard
• Andreas Schei: keyboard
• Ketil Einarsen: fløyte, perkusjon, keyboard
• Lars Wabø: trombone, perkusjon

Stilendring

Jaga er etterhvert kjent for sine stilbrudd, og etter jazzen på «A Livinroom Hush» og elektronikken på «The Stix», hva var vel mer naturlig enn at bandet omfavnet rocken på sitt seneste album?

- Det har vel egentlig vært en naturlig utvikling innad i bandet, forklarer Line.

- Vi har bestandig hørt mest på rock og var forsåvidt litt lei trommemaskiner og det elektroniske som har fulgt oss de siste årene.

- Planen var i så måte å lage et album i fotsporene til «My Bloody Valentine» og shoegazer-rocken, men det er selvsagt andre elementer fra rocken som har funnet sin vei inn på plata...

- Ta for eksempel et band som Motorpsycho. Vi har gjort jobber med gruppa og Lars har jo bestandig vært kjempefan av bandet, så det er vel naturlig at vi drar veksler på musikken deres, mener hun.

Produsentkrøll

Albumet har riktig nok tatt sin tid å spille inn, noe et bytte av produsenter kan ta litt av skylden for.

- Prosessen begynte vel omtrent i fjor mai, og sånn sett har det tatt mye tid, påpeker Ketil.

- Vi dro etterhvert ned til Tyskland og studioet til Marcus Schmickler. Han var veldig detalj-fokusert, og jobbet blant annet mye med blåse-arrangementene våre, men han var ikke i stand til å ta oss dit vi ville, og derfor bestemte vi oss for å prøve noe nytt.

- Det var veldig frustrerende både for oss og alle rundt oss, for da satt vi plutselig med et retningsløst og halvferdig produkt. Men heldigvis fikk vi fatt i Kåre Vestrheim som var i stand til å ta fatt i albumets noe sprikende retninger og produsere et mer helstøpt produkt.

(Foto: Robin Ottersen)

Få band har så stor besetning som det Jaga Jazzist har (10 stykker), og man må gjerne til Canada og Montreal for å finne tilsvarende. Her finner vi et band som Godspeed You Black Emperor, og Jaga ble nylig sammenlignet med det kanadiske musikerkollektivet i Pitchfork.

- Det der var utrolig kult, men det er kanskje noe mer i det enn bare den sammenligningen der, kan Ketil fortelle.

- Jeg så nylig en dokumentar om musikkmiljøet i Montreal, og jeg tok meg faktisk i å tenke at; «Hei, dette er jo Oslo og Norge de snakker om».

- Greit nok at Godspeed har forgreininger inn i de fleste bandene i byen, men det var så mye annet som var likt også. Det var mye av den samme musikken, interessen for ny musikk, sosialdemokratisk styresett, statsstøtte til band og i det hele tatt.

Med andre ord slutter ikke likheten mellom Norge og Canada med naturen og det faktum at begge landene blir regnet av FN som de beste landene å leve i...

Smalltown og musikkinteresse

Når man nevner Jaga Jazzist, snakker man like gjerne om Joakim Haugland og kredlabelen Smalltown Supersound.

- Klart at Joakim har vært viktige for oss, forteller de begge.

- Mannen har jo sinnsvakt mange kontakter, ekstremt mye kred, han er fan, kompis, sjef og han vet også å sette foten ned.

- Smalltown har jo hjulpet oss til utlandet, og spesielt Belgia og Nederland har vi blitt store. Jeg kan ikke si akkurat hvorfor disse to landene, men det har kanskje noe med at folk der nede er veldig åpen for ny musikk.

- Ta Frankrike, der folk er utrolig opptatt av enkelte sjangre. Der liker de electrojazz og kun electrojazz. Det er så ekstremt snevert.

- Her hjemme opplever vi faktisk noe av det samme som vi gjør i Belgia og Nederland. Folk er utrolig åpne for hva vi har å komme med, og det gjelder jo ikke bare oss, men omtrent alt som lages her hjemme om dagen.

- Norsk musikk er populært som aldri før, og det kan omsider virke som om artister her hjemme har blitt mindre opptatte av å lage musikk rettet mot utenlandske markeder, til fordel for å lage musikk for musikkens egen skyld.

- Sånn sett snakker vi kanskje om et generasjonsskifte i norsk musikk!

Generasjonsskifte eller ikke, det som gjelder nå er den forestående turneén, og i løpet av året kommer bandet til å holde i nærheten av 100 konserter rundt om i verden.

- Ny rekord ja, men vi har likevel dårlig samvittighet for at vi ikke kunne prioritere Norge først, sier Ketil.

- Når vi først har øvd inn nytt materiale hadde det norske publikummet fortjent å få sett oss først, men de får heller vente til Norges-turneén til høsten.

(Foto: Robin Ottersen)

Mer i Neste Klikk:

Intervju med Line Horntveth
Intervju med Joakim Haugland

Anmeldelse av «What We Must»
Anmeldelse av «Pooka»