Lisa Charlotte Baudouin Lie: «Armløs slår tilbake»

Artikkelen fortsetter under annonsen

At en uforståelig bok kan bli forståelig er merkelig. Lisa Charlotte Baudouin Lie overrasker meg.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Armløs slår tilbake»

,

Lisa Charlotte Baudouin Lie,
(Oktober Forlag, 2005)


«Det er like før jeg melder meg inn i en religiøs sekt, bare så jeg kan føle glede. Delta i andres glede. Becca gir meg nada. Hvor har det blitt av alle de følelseladede pistolene?»

Forstår jeg denne boken? Eller forstår jeg den ikke? Kanskje er det ikke meningen at jeg skal forstå, merkelig er den i alle fall og stapp full av symbolikk. Eller er det også bare innbilning? Uansett blir jeg dradd videre, side for side, i et rasende tempo. Jeg leter etter noe, merker jeg, akkurat slik som de to hovedpersonene Becca og Vanja gjør.

Jeg kjenner frustrasjonen til de to jentene på kroppen. Men hva er det som gjør dem frustrerte? De suger livsgnisten ut av hverandre på ulike måter. «Armløs slår tilbake» er en fortelling som handler om nettopp dette; destruktivitet, selvstendig egoisme versus det å dele alt og leve for hverandre.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Becca og Vanja elsker hverandre så høyt at det går på sinnet og helsa løs. Denne «dyrkelsen» er til tider så psykotisk at spenningen holder seg på topp. Det er umulig å vite hva som vil skje på neste side. Boka er altså til tider svært uforutsigbar.

Handlingen foregår for det meste i Vanjas leilighet og på kafeen i underetasjen, «Gafl-inn». Her er det mye og mange som testes og prøves ut; soveprosjektet, naboene og de to hovedpersonenes egen psyke.

Hele tiden er det noe som ikke stemmer. Alltid er det noe som er galt.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Kaotisk verden


« Du kan oppfylle alt. Du kan være stoppet i isteddybjørnen silkeforet i slåbroken skattene i den magiske eska mi.

Lyset fra innsiden og ut som jeg ikke legger fra meg og glemmer.

Husk husk. For alt forsvinner. Vær glad for det. Vi er hverandres horer.»


Det er fascinerende hvordan forfatter skriver, hvordan hovedpersonene tenker, det er nesten som om de tenker i en slags kode bare de selv kan forstå. Likevel appellerer historien til meg. Til tider kan det virke som om hovedpersonene er et symbolsk produkt av tiden. De er produkter av en ungdom der de testet ut, opplevde og følte for mye. Og mye gikk skeis.

De sliter på hverandre disse to, Becca og Vanja. De setter hverandre på prøve hele tiden. Visst gjør de det. Til tider er det så ekstremt at skadene de påfører hverandre blir evigvarende. Både psykisk og fysisk.

Like tydelig er det at jentene har en fortid som har satt sine spor. Hva ligger bak alle traumene, bak dette merkelige synet på verden og bak denne underforståttheten om samhørighet og forståelse for hverandre?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mangelen på ansvarsfølelse for seg selv og sitt eget liv er merkbar. Til tider viser de to jentene ingen forståelse for verden og minner om barn av en voksende likegyldighet. Gjennom forsøk på å tilfredsstille hverandre, ofrer de seg selv i ulik grad, gang på gang.

Skrivestilen til Lie er særegen. Hun har virkelig funnet sin egen nisje. Og selv om formuleringene er destruktive og forteller om selvutslettelse, er det en viss «snert» i skrivestilen som gjør at jeg blir overrasket gang på gang.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det skinner også tydelig gjennom at forfatteren er scenekunstner. Hvert eneste kapittel begynner som en scene i et manus, noe som gir en flott effekt.

Dette blandet med galgenhumor, får meg til å trekke på smilebåndet mer enn en gang. Jeg har sansen for de finurlige endingene og vendingene i boken.

Billedlige Pixies


«All I'm saying is love me baby - love love love love love me baby.»

Strofer fra ulike tekster og sanger, som for eksempel fra gruppen «Pixies», understreker stemningen i boken. I og med at jeg personlig elsker «Pixies» og kan de fleste av tekstene, blir det en slags felles referanseramme eller felles fornemmelse av følelsen i boken. Det liker jeg! Stemningen blir enda mer spesiell og personlig for meg.

Synsvinkelen og forellerstemmen byttes på og endrer bolig, men ligger for det meste hos Vanja. Vi får et godt innblikk i dem begge, samt de som er rundt. Fortellerteknikken gjør at jeg som leser blir overrasket gang på gang. Fortellerens likegyldighet smitter lett over på meg. Forskjellen er at jeg forstår konsekvensene hendelsene vi ha for disse to.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De mange løse trådene i historien minner om en viss galskap. Denne «uferdige» stilen, den kloke humoren midt oppe i det hele og de intelligente frasene tiltrekker meg. Likevel blir det litt for diffust til tider.

Men terningen står stødig på fire.


Forfatteren


Lisa C. B, Lie (f.1980) er scenekunstner, forfatter og slam-poet. Hun er utdannet ved Akademi for Scenekunst og debuterte i 2000 med diktsamlingen «Forbausende få katastrofer.»


Mer i Magasinet Neste Klikk:


• Litteratur
• Litteraturanmeldelser
• Litt.klikk