Queens Of The Stone Age: «Lullabies To Paralyze»
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Queens Of The Stone Age, «Lullabies To Paralyze»
(Interscope Records/Universal)
Det er ganske så kult at et nytt album fra Queens Of The Stone Age blir imøtesett med store forventninger!
Men det er blitt akseptert å like rock igjen, og da opplever vi også at band som Mars Volta, Audioslave, Strokes, Hives og White Stripes (for å nevne noen) inntar toppen av salgslistene.
QOTSA og den såkalte stonerrocken fikk sitt definitive gjennombrudd med albumet «Songs For The Deaf» i 2002, hvor bandets steinharde, aggressive og suggererende rock ble kombinert med Dave Grohls (Nirvana, Foo Fighters) kontante tromming og Mark Lanegans (Screaming Trees) sirupsrøst.
Med ett var stonerrocken omtrent det feteste som fantes, og det gikk til tider inflasjon i antall band som «plutselig» ble omtalt som stonerrockere.
For 10 år siden het samme gjengen «grungere», men da dette ikke lenger var salgbart skiftet man like greit betegnelse.
Ny retning?
Rock av den hardere sorten er dette uansett, og nå er QOTSA ute med sitt fjerde album («Queens Of The Stone Age» kom i 1998 og «Rated R» i 2000).
Siden sist har bassist Nick Olivieri fått fyken, og etter det vi kan høre av albumet har dette vært en interessant utvikling.
Greit nok at bandet har mistet Olivieris herlige og drivende basslinjer, men når dette har blitt erstattet av en musikalsk eksperimenterende Josh Homme i storform, gjør det egentlig ikke så mye.
Variasjon
«Lullabies To Paralyze» har kanskje ikke en «Go With The Flow» eller en «No One Knows» som forgjengeren, men dette har i stedet blitt et album som er mer variert og som spenner over flere sjangre enn hva vi tidligerer er vant med fra den kanten.
Først og fremst har dette resultert i en rekke bluesaktige låter. Her er alt fra den ypperlige «Burn The Witch» med ZZ Tops Billy F. Gibbons, monumentale «Long Slow Goodbye» og seige «You Got A Killer Scene There, Man», til den fantastisk geniale bluespsykedeliaen på avslutningslåten «Like A Drug».
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Det er både nytt og annerledes, men så absolutt en retning bandet mstrer til fulle.
Klassisk Queens
Men frykt ikke, her er da også en del klassiske QOTSA-låter («Medication», «In My Head», «Little Sister»), og andre solide rockere (hør bare Josh Homme gjøre en Chris Cornell på deler av «Everybody Knows You Are Insane»).
Mest overraskende er det kanskje å høre på den vokale utviklingen til Josh Homme, som tidvis må sies å være utrolig solid.
Homme har bestandig sunget greit (eller tøft om man vil), men denne gangen har han turt å tøye stemmen sin langt mer enn tidligere!
Dette kommer spesielt til uttrykk på «I Never Came», der Homme synger usedvanlig lyst, men også på «Like A Drug» og «Long Slow Goodbye» gjør han en fabelaktig jobb.
Meget bra
Oppsummert er «Lullabies To Paralyze» blitt et meget forfriskende album som på ingen måte står noe tilbake for monstersuksessen «Songs For The Deaf». Og da har vi ennå ikke nevnt Mark Lanegans perle av et åpningsspor («This Lullaby»).
Den er kanskje til og med blitt en smule mer tidløs?
Solid femmer.
