Rebekka Bakken: «Is That You»

Maskulin kosejazz fra utflyttet Lier-jente.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Rebekka Bakken: «Is That You»

(Universal)

Jeg innrømmer glatt at jeg aldri hadde hørt om Rebekka Bakken før jeg sist fredag fikk overlevert «Is That You».

Etter å ha sjekket litt, kan man avsløre at dette er Bakkens andre utgivelse på Universal («The Art Of How To Fall» kom i 2003), og totalt album nummer fem i rekken siden debuten «Daily Mirror» i 2000.

Jeg var i utgangspunktet negativt innstilt til Bakken, noe albumcoveret må ta stor del av skylden for. Hadde man ikke visst bedre (noe man på det tidspunktet heller ikke gjorde), hadde man trodd Rebekka Bakken leverte glatt og nusselig sviskepop!

Maskulin jazz


Overraskelsen var med andre ord relativt stor da det viste seg at Bakken synger jazz-influerte låter.

(Innpakning er med andre ord særdeles viktig, og i dette tilfellet har ikke Bakken kommet spesielt godt ut...)

Uansett hvilke assosiasjoner undertegnede fikk, er det liten tvil om at Bakken med «Is That You» har levert et relativt unorsk album.


Dette skal i all hovedsak tilskrives Bakkens heller maskuline vokale kvaliteter, som i kombinasjon med Eivind Aarsets svevende og søkende gitarstemninger gir et kontinentalt preg på låtene.

Men det er ett eller annet som skurrer med albumets første halvdel, og jeg klarer ikke helt å bli komfortabel med Bakkens noe tilgjorte stemme.


Det blir rett og slett litt for voldsomt i all sitt ønske om å lage bra musikk!

Bedring


Albumet skifter derimot karakter omtrent midtveis, der den lekne og uptempo «Why Do All The Good Guys Get The Dragons» viser en langt mer interessant side av Bakken.


Dette blir så videreført av den nydelige, men akk så malplasserte sjamanistiske vuggevisa «So Ro».

Utrolig kul låt, men etter gjentatte lyttinger skjønner jeg bare ikke hva den har her å gjøre!

Men Bakken har omsider funnet formen, noe resten av albumet også er ettertrykkelig bevis på; både på slepne «Just A Little Moon», kjølige «Innocence» og avslutningssporet «As Long As There Is A Voyage Away» synger hun langt mer feminint, bedre og mer behagelig enn hva tilfellet var på platas første halvdel.

Ikke verst


Oppsummert er dette blitt en noe ujevn jazzplate som sannsynligvis vil kunne appellere til de mer amorøse av befolkningen, og jeg kan tenke meg de blir satt i akkurat «rette» stemningen av «Is That You».

Ellers fortjener Bakken skryt for å ha laget en type musikk som det ikke lages så mye av her hjemme.

Litt under gjennomsnittlig firer.

Rebekka Bakken: Hjemmeside

Mer i Neste Klikk:


Musikk
Plateanmeldelser


Personvernpolicy