Forfrosne rockegutter smelter tilslutt
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Simon og Jocke «in action»! (Foto: Leni Aurora Brækhus)
Det er en særdeles kald vinterdag.
Silverbullit har akkurat ankommet Oslo i sin tour-van. De er godt pakket inn i luer og vanter, og hutrer og klager litt på den kalde vinden.
Jeg slår meg ned sammen med vokalist Simon Ohlsson og bassist Jukka «Jocke» Rintamäki i det tomme konsertlokalet på Garage.
De forfrosne sjeler lyser opp og «tiner» litt når en av de ansatte byr på kaffe og peanøtter.
- Det beste med å være i band, forklarer Simon, er at man får sjansen til å være noen som man aldri ellers får være. Så vi har firmafest hver dag!
- Det bra å være en gjeng som jobber sammen, vi har en veldig morsom arbeidsplass. Bedre enn mange yrker der folk jobber individuelt, med fokus kun på egen karrièrer, legger Jocke til.
Bli svære og tjene massevis av penger
Bandets tredje langspiller «Arclight» har blitt godt mottatt i musikkpressen både hjemme i Sverige og her til lands. Platen ble spilt inn delvis i studio i hjembyen Gøteborg, delvis i Stockholm.
(Foto: Leni Aurora Brækhus)
Hva var drivkraften under innspillingen, spør jeg.
- Vårt mål da vi startet bandet var å bli store og tjene en hel masse penger, ler Simon.
- Noe som vi ikke har lyktes helt med enda.
- Men vi føler vel at vi har kommet litt nærmere målet. Vi spilte mye i Tyskland etter den første skiva, men der kan jo alle spille for tyskerne elsker liker live musikk og går på hva som helst. Vi har ikke spilt så mye i Norge før, men nå får vi spille i hele Norden. Det er gøy!
Debutplata «Silverbullit» kom i 1997, oppfølgeren «Citizen Bird» i 2001 og nå, enda fire år senere, er de altså tilbake igjen.
Hvorfor så lenge som fire år mellom hver plate?
- Vi synes ikke fire år er lenge. Det tar minst to-tre å lage en bra plate, i vårt tilfelle blir det fire, sier Jocke.
- Grunnen til at platebransjen er i krise er jo at det lages så mye «skit».
- For å lage noe riktig bra trenger man tid. Man må la låtene modnes langsomt. Hvis man har hørt på låtene om og om igjen og fortsatt synes de er bra, er det låter som kan holde i ti år, ikke låter som man blir lei av etter noen måneder.
- Jamaicanske Lee Perry hadde skjønt dette, fortsetter Jocke.
- Han gikk så langt at han gravde ned sine reels så de virkelig skulle få modnes.
Men så langt har ikke dere gått?
- Nei, ikke enda, men kanskje det er en idè for neste skive, ler Jocke.
(Foto: Leni Aurora Brækhus)
Jocke og Simon ble kompiser da de studerte musikkvitenskap sammen, mens Anders Gustafsson (trommer) og Jon Ölmeskog (keyboard) spilte sammen i Gøteborg.
På midten av 90-tallet kom de sammen og dannet Silverbullit. Musikalsk er det mye som har endret seg på ti år.
- Vi begynte som garage/punk/rock band, inspirert av band som Stooges og Sonic. Men vi hadde mer atmosfæriske innslag allerede da, forklarer Simon.
- Og det er det vi har gått mer mot i senere tid. Mer synth og ulyd, fortsatt med en rock- nerve, men mer dempet og minimalistisk.
- Fordi vi har endret på stilen fra plate til plate, har vi veldig mange ulike fans. Selv om ikke alle gamle fans henger med på det nye, er det noen som gjør det.
Artikkelen fortsetter under annonsen- Det var 12.000 som kjøpte vår forrige plate, så denne gangen burde det gå lettere, sier Jocke.
Krystallklart
Kan dere oppsummere «Arclight» i en setning, spør jeg.
Guttene tenker hardt. Jocke gir opp mens Simon foreslår:
- Hardt, krystallklart og vakkert.
- Det er som om det har vært veldig kaldt når den ble spilt inn, den minner om en vinterdag, sier han og Jocke nikker enig.
Hvordan vil dere beskrive Silverbullits sound, for folk som ikke kjenner musikken deres?
- Det er vanskelig. Vi har ingen bestemt sound. Når vi leser det andre har skrevet om oss ramser de ofte opp en masse ulike band og ulike sjangere. Det er ikke lett å sette oss i bås.
- På plate vil jeg si at vi har mye forskjellig, det er ingen distinkt sound. Vi legger mer vekt på å ha mange bra låter. Om vi lager én og den neste kanskje er helt annerledes gjør det ingen ting, så lenge den er bra. Live høres det nok mer likt ut, forklarer Jocke.
Artikkelen fortsetter under annonsenDere sammenligninges ofte med My Bloody Valentine, Depeche Mode, The Cure, Joy Division og New Order. Er dere enige?
- My Bloody Valentine forstår jeg godt, det er noe vi har hørt mye på, sier Jocke.
- Ellers henter vi inspirasjon fra Misfits og Glen Dansig, forteller guttene.
Tydelig stolt
New York bandet Silverapples har også vært en inspirasjonskilde, både musikalsk og når det gjelder valg av navn. Simon er tydelig stolt når han forteller at de gamle heltene for tiden jobber med en remix av Silverbullit-låta «Once Upon A Time».
En drøm i oppfyllelse altså, men hva annet drømmer dere om?
- For meg er det viktigste helt klart å komme med en bra skive til. Det holder ikke å bare lage tre - om vi lyktes med én til hadde det vært fantastisk, sier Jocke.
- Ja, det er viktig, men den store drømmen er å få til en konsert i Ulaanbaatar, i Mongolia.
- Tenk så kult; «Silverbullit live from Ulaanbaatar!», avslutter Simon.
Firmafesten
Noen timer senere er jeg tilbake på Garage i Oslo. Denne gangen står Silverbullit på scenen. Luer er byttet ut med nystylet hår, og de blåfrosne og litt tilbaketrukne svenskene fra tidligere på dagen er blitt forvandlet til energiske og svette rockere.
Jeg, og 300 andre publikummere, får være med på «firmafest» og guttene fra Gøteborg sparer ikke på kruttet.
Om Silverbullit
- Silverbullit er: Simon Ohlsson (vokal, gitar, trommer, keyboard), Andreas Nilsson (gitar) Anders Gustafsson (trommer) Jukka Rintamäki (bass, vokal, gitar, keyboard) og Jon Ölmeskog (keyboard).
- Diskografi: «Silverbullit» (1997), «Citizen Bird» (2001) og «Arclight» (2005).
Mer i Neste Klikk:
