Tori Amos: «The Beekeeper»
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Tori Amos, «The Beekeeper»
(Epic/Sony/BMG)
Man kan ikke annet enn å ha den ytterste respekt for artister som Tori Amos!
Bare ta det musikalske utgangspunktet hennes med piano og vakker vokal, som formerlig stinker av svisker og følerier. Men Amos er likevel så langt unna klisjeèr og floskler som man omtrent kan komme med en kvinnelig artist.
Skulle man karakterisere Amos, ville sannsynligvis egenart og total mangel på kompromisser være de mest fremtredende trekkene.
Hun går så til de grader sine egne veier, og gir ut omtrent det hun selv måtte ønske.
Nå har dette fungert meget bra hvis man skal måle etter salgstall (sju utgivelser og 12 millioner solgte album), men likevel må hun sikkert fortone seg som et lite mareritt for plateselskapet sitt.
Potensialet er nemlig enormt, og hadde Amos beholdt de mest kommersielle elementene i musikken sin, hadde hun solgt langt flere plater enn hun gjør i dag.
«
The Beekeeper»
Nå foreligger Amos' nyeste og åttende album, og man finner kjapt ut at hun ikke har lempet på sine artistiske krav. Bare det at albumet inneholder 19 låter, burde vel si sitt...
Likevel har man på følelsen at Amos på mange måter faller for eget grep på utgivelser som denne. Hun skal liksom vise alt hun har laget siden sist, og det blir rett og slett for mye. Låtene er fine de, ingen tvil om det, men mange blir for lite originale og like i stilen.
Man skulle rett og slett ønske at produsenten (les Tori Amos) hadde tatt ansvar og klipt bort en 6-7 spor.
Men som vanlig viser Amos at hun fortsatt behersker pop'en gjennom ypperlige bidrag som førstesporet «Parasol», den funky pop-perlen «Sweet The Sting», den nydelige pianoballaden «Toast», samt klassiske Amos-komposisjoner som «Martha's Foolish Ginger» og «Goodbye Pisces».
Damien Rice
Ellers har hun fått med seg Damien Rice på låta «The Power Of Orange Knickers», uten at det gjør noe spesielt fra eller til. Veldig synd egentlig, for låten har alle forutsetninger til å være bra, men så lenge den godeste Amos ikke lar Damien Rice få gjøre det han er god til, er det lite man kan kan gjøre med den saken.
Istedet overkjører hun ham omtrent fullstendig, og vokalen kunne like gjerne vært sunget av en hvilken som helst annen. Skuffende!
Stor fallhøyde
Greia med Amos er at hun etterhvert har lagt lista så høyt («Under The Pink», «Boys For Pele», «From The Choirgirl Hotel»), at hun egentlig har dømt seg selv til å snuble med jevne mellomrom...
Men samtidig er Amos så rutinert og så flink at hun sjelden går fullstendig på trynet, og sånn sett kommer «The Beekeeper» neppe til å overraske mange.
Det er blitt en bra plate, men savner vi kanskje en smule originalitet?
Grei firer.