The Mars Volta: «Frances The Mute»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mars Volta gjør akkurat som de vil.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

The Mars Volta: «Frances The Mute»

(Universal)

Men progrocken var ikke død...

Uttalelser som denne har prog-entusiaster gjerne levd en mannsalder for å høre, og gleden var vel nærmest boblende ekstastisk da The Mars Volta kom med debutalbumet «De-Loused In The Comatorium» i 2003.

Fundert på restene av kultbandet At The Drive-In, og med gitarfantom Omar A. Rodriguez-Lopez og kastrat-vokalist Cedric Bixler Zavala i spissen, skulle Mars Volta vise verden prog-veien med et regelrett fyverkeri av et album.

Det var dynamikk, sinnsvak vokal, groovy og dvelende soloer over et tidvis jazz-aktig komp (bass og tromme), veldig eksperimentelt og ganske så 70-talls.

Det var rett og slett helt hinsides utrolig tøft!

Og da skulle det bare mangle at man ikke har forventninger til gjengens seneste produkt.

Forvirrende?

For de som forventer å få fantastiske låter som «Inertiatic ESP», «Drunkship Of Lanterns», «Eriatarka» eller «Cicatric ESP» på nytt, må jeg bare skuffe dere.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Der «De-Loused...» hadde en rekke låter som satt spikret hos lytteren helt umiddelbart, er det vel bare andresporet på «Frances The Mute», «The Widow», som egentlig kan sammenlignes.

Heldigvis for noen, mens andre igjen sannsynligvis vil stotre uheldigvis, har The Mars Volta ikke falt for fristelsen til å repetere formelen fra forrige plate, men har istedet tatt det hele et par monstersteg videre.

Det har derfor blitt en konsept-plate, som man må grave lenge i musikkhistorien etter for for å finne tilsvarende til. I god 70-tallsånd har flere av låtene en rekke underkapitler (tenk oppbyggingen av låter hos band som Yes eller Emerson, Lake & Palmer), hvor temaer repeteres med jevne mellomrom.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Deretter har man tatt tak i Mars Voltas to største fortrinn (Rodriguez-Lopez og Zavala), og bygd hele albumet rundt bidrag fra disse. Det er til tider sinnsvakt mye lyd, enorme temposkifter og ekstremt hylende vokal, mens det i andre tilfeller roes helt ned der Zavala får mulighet til å briljere med sin rett ut fantastiske stemme («Miranda That Ghost Just Isn't Holy Anymore»).

Artikkelen fortsetter under annonsen

Forvirrende? Tja, kanskje for noen. Tror jeg heller vil tendere til litt voldsomt...

Utfordrende


På denne måten fortsetter hele albumet uten egentlig å gi svar verken på det ene eller andre. Det blir både flyktig og kompakt på samme tid, og lytteren blir kastet fra side til side.

Dette gjør til at det blir utrolig vanskelig å sette merkelapper på musikken deres, noe som igjen tilser at man egentlig bør gjøre seg opp sin egen personlige mening om musikken til The Mars Volta.

Det man derimot kan si om bandets musikalske utvikling, er at de i enda større grad enn tidligere har omfavnet latinske rytmer. Hør «L'Via L'Viaquez» og du vil bli hensatt til seint 60- og tidlig 70-tall da Carlos Santana var en av verdens mest groovy fyrer (og da ber vi deg instendig glemme alt han har gjort de siste årene!).

Deretter kan du gi noen minutter til Fleas trompetsoloer på «The Widow» og «Miranda...». Vittig, men kult.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Må høres

Hvis man skulle oppsummere Frances The Mute, ender man opp med å si at det er blitt en mastodont av dimensjoner, som du enten kommer til å sky som pesten eller bli overrasket over.

Det er forvirrende, utfordrende og sykt, men særdeles spennende.

Planen var opprinnelig å slenge avgårde en sterk firer, men dette er utvilsomt en solid femmer.

• The Mars Volta spiller på Rockefeller førstkommende lørdag (26. februar).
• The Mars Volta: Hjemmeside

Mer i Magasinet:


Musikk
Plateanmeldelser