Der Untergang

«Der Untergang» har fått mye medieomtale før den når norske kinosaler. For filmen, som forteller historien om Adolf Hitlers siste dager, har skapt sterke reaksjoner i Tyskland, hvor mange fryktet at den ville gi et for sympatisk og menneskelig bilde av «Føreren». Etter min mening har regissør Oliver Hirschbiegel unngått dette, men mer om det senere.

«Der Untergang» tar utgangspunkt i historien om den unge kvinnen Traudl Junge.

I filmen møter vi henne idet hun skal inn i et jobbintervju med Hitler, som søker etter en personlig sekretær. Gledesstrålende kan hun etter et svært nervepirrende møte med Føreren konstatere at drømmejobben er hennes. En drømmejobb som alle i publikum vet vil ende som et fryktelig mareritt.

Herfra går det nedover med frøken Junge og hennes arbeidsgiver. I over to timer er vi «flue på veggen» i den klaustrofobiske bunkeren, i et Berlin som bombes sønder og sammen av russerne.

Intenst

Intensiteten i filmen gjør at denne grusomme reisen under jorda aldri blir langtekkelig. Selv om vi vet utgangen, er det fascinerende å studere hvordan mennesker som har innfunnet seg med sin skjebne reagerer. Hitlers kvinne, Eva Braun, og hennes venner fester som om hver dag skulle være deres siste, noe som ikke er langt fra sannheten. Førerens indre krets veksler mellom å drikke seg fulle, fortvile og nøkternt diskutere hvordan man skal ta livet av seg på best mulig måte.

(Foto: filmweb.no)

Hitlers aller nærmeste har fått utdelt giftpiller som de beholder trygt på innerlommen, i påvente av den endelige undergangen. Han selv veksler mellom fullstendig resignasjon og rasende utbrudd hvor galskapen for alvor kommer til overflaten.

Filmen er basert på biografier, historiske undersøkelser og intervjuer med blant annet virkelighetens Traudl Junge, som døde noen dager før filmens premiere.

Melodramatisk

Men til tross for at handlingen er basert på virkelige hendelser, er «Der Untergang» et melodrama. Og det ligger i denne sjangerens natur at vi skal få sympati med enkelte karakterer og avsky andre.

Dette er ikke lett i akkurat denne filmen, siden vi i publikum vet at alle menneskene i historien har bidratt til krigens grusomheter. I dette dramaet finnes det ikke helter og skurker, bare skurker og verre skurker. Vi blir tvunget til å faktisk ta stilling til nazistene som nyanserte mennesker, i stedet for å avskrive dem alle som monstre.

Og det er nettopp nyansene som gjør denne filmen til et mesterverk. Hvis man skal finne noe å utsette på den, så burde regissøren gjerne gått enda litt mer inn på Hitler som privatperson. Vi får blant annet ikke se at han og Eva tar selvmord, noe som for meg virker uforklarlig. I filmen får vite at et av Hitlers siste ønsker var at fienden ikke skulle se ham dø, og på sett og hvis overholder regissør Oliver Hirschbiegel dette ønsket.

Til tider kan også det omfattende persongalleriet virke litt forvirrende. Vi får innblikk i skjebnen til både barnesoldater, leger og profilerte nazister om hverandre.

Menneskelig?

Når det gjelder spørmålet om hvorvidt Hitler blir for menneskeliggjort i filmen, så finnes det egentlig bare ett svar på dette: Hitler var et menneske. Det ligger i sakens natur at også han hadde sine øyeblikk hvor han var tilnærmet hyggelig.

Men det «Der Untergang» mer en noe annet klarer å beskrive, er at Hitler mot slutten var en svak og stakkarslig mann. Denne Hitler skriker, babler, har rykninger, og lider av paranoia. Etter min mening er det ingenting i denne filmen som på noen måte opphøyer eller romantiserer ham som leder.

«Der Untergang» handler også om det tyske folks lidelser. For Føreren har absolutt ingen medlidenhet med sivilbefolkningen, som han mente var svake og derfor fortjente en smertefull død.

Ja, Hitler var et menneske, et menneske av den grusomste sorten.