Bloc Party: «Silent Alarm»

Hype og tjohei...

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Bloc Party: «Silent Alarm»

(Wichita/V2/Bonnier)

2004 var året da Franz Ferdinand ble gjort gjenstand for den årvisse hypen medie- og musikkbransjen synes å elske over alt annet.

Det som er viktig å huske på i forbindelse med hype, er at det ikke nødvendigvis er den beste musikken som får denne type anerkjennelse! Vel så viktig i så måte er image, musikksjanger og demografi.

Med andre ord må artisten og/eller bandet se kule ut, de må spille den rette type og tidsriktige musikken og de må gjerne komme fra et område og et miljø man kan assosiere seg med.

På denne måten passet en gjeng partyrockere og kunststudenter fra Edinburgh visstnok helt ypperlig med fjorårets krav, og gjorde furore hvor de enn spilte.

Interessant i så måte, er å oppdage hva som kommer til å bli årets hype? Hva vil man forlange i år, og vil det slå an?

Årets første hype?


Bloc Party, årets hypefenomener (Foto: www.blocparty.com)Bloc Party, årets hypefenomener (Foto: www.blocparty.com)

Hvis vi skal dømme etter de siste par ukers omtaler, gjør britiske Bloc Party sannsynlig det første seriøse angrepet på den Europeiske hype-tronen anno 2005.

I et nøtteskall snakker vi egentlig om enda en representant for britisk erketypisk indie-gitarrock. Referansene er korrekte nok sent 1970- og tidlig 80-tall (se Franz Ferdinand), noe vi i dag refererer til som post-punk. Det er en tight rytmeseksjon, småtøff og repetetiv gitar og en klassisk britisk klagende skrikevokal.

For de som elsker referanser og namedropping, tror jeg dette bandet stiller uhyre sterkt. Pløy gjennom en fire-fem anmeldelser av Silent Alarm, og du vil omtrent bli svimeslått av mengden småkjente eller mer obskure band de ulike anmelderne mener Bloc Party ligner på (Joy Division/New Order, Cure, Wire, U2, Public Image Ltd, Gang Of Four etc).

Godt jobbet gutter! Såpass skal dere ha...

Bra?

Nå skal det sies at albumet starter riktig så bra, hvor de fire første låtene («Like Eating Glass», «Helicopter», «Positive Tension», «Banquet») er noen riktig pene kutt.

Det er kult og fengende som bare det, pløyd fram av en særdeles kompakt rytmeseksjon (bass, trommer). Her har også Bloc Party tatt med seg mange interessante punk-referanser, og reorganisert de i en ny og moderne klesdrakt. På disse låtene passer også den noe enkle gitaren, samt vokalist Kele Orekeke ypperlig inn i arrangementene.

Men det er egentlig slutt når vi kommer til spor fem («Blue Light»). Her viser Orekeke sine umiddelbare vokale svakheter, og synger regelrett surt. Albumet fortsetter deretter med samme type uptempo post-punk som første del av albumet er bygd på, men egentlig uten å imponere.

Låtene blir mer og mer like og glir etterhvert over i hverandre, og man ender faktisk opp med å kjede seg. Og hadde man et håpe om at plata snart skal ende tar man skammelig feil, for her kjører vi på med til sammen 13 spor!

Less is more


Det er sikkert spennende å debutere på platemarkedet, men ungdommelig iver må da nødvendigvis ikke slå ut i naivitet?

Det kan virke som om produsentene elsker Bloc Party like mye som de kanskje elsker seg selv, og har vært takknemlige for ethvert spor gutta kunne levere...

En smule bedring er å spore på slutten av plata («Luno», «Compliments»), og man føler vel at Bloc Party kunne beholdt de beste låtene sine, komprimert de beste ideene i resten og klart seg med åtte låter.

Hvis vi skal oppsummere viser «Silent Alarm» et band som utvilsomt har noe for seg, men som foreløpig er uferdige.

Samtidig kan vi vel konkludere at at hypen som følger Bloc Party er som de fleste andre hyper: litt fortjent, men mest misvisende og totalt ute av proporsjoner!


Svak firer.

• Bloc Party: Hjemmeside

Mer i Magasinet:


Musikk
Plateanmeldelser

Personvernpolicy