Gunnar Blå: «Kvinnen på sykkelverkstedet og andre historier»
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
«Kvinnen på sykkelverkstedet og andre historier»
,
Gunnar Blå, (J.W. Cappelen Forlag, 2005. Oversatt fra svensk av Elin
Brodin og Henning Hagerup.)
«Den andre hånden la jeg på venusberget. Jeg lot som om kroppen var en liten pike. At ingenting var lov. Likevel begynte hånden å røre på seg. Fingrene gled inn et lite stykke av gangen mellom lårene, presset mot kjøttet, gned kjøttet. Jeg sugde på hånden og klappet katten.»
Det er grusomt lett å dømme noen som tenker slik, og føle hat og skam for fantasien. Etter å bare ha lest første del av boken forstår jeg hvorfor forfatteren skriver under pseudonym; han provoserer voldsomt samtidig som han briljerer på en arrogant måte. Jeg har aldri lest maken.
«Så ble jeg kåt. Jeg hadde hatt morgenreisning helt siden Søvn stakk,
men først nå la jeg merke til det, og ettersom Reisning assosieres med
kåtskap, var jeg nødt til å bli kåt for at ikke språket skulle falle fra
hverandre og verden bli ubegripelig»
Er det dette som er Gunnar Blå? (Foto: www.vertigo.se)
Gunnar Blå er pseudonymet til en svensk forfatter. Blå viste baller allerede i sin første bok «Klumpigheten och andra historier», og
oppfølgeren «Kvinnen på sykkelverkstedet og andre historier» fortsetter i samme sex-fikserte spor.
Boken består av flere små historier, fordelt på tre ulike deler; «Det veldige», «Det uendelige» og «Det uventede».
Slik er den sammensatt på samme måte som den foregående boka. Navnet på de ulike titlene gir inntrykk av noe evig, noe ubestemmelig.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenForfatteren skriver ærlig og åpent om seksuelle fantasier. Ikke slike
fantasier som jeg og du har, nei. Dette er slike som får deg til å
svette av vemmelse.
For fantasien til Gunnar Blå er makaber, samtidig som den er sårbar.
Fryktelig sårbar, og fryktelig skamfull. Hvem vil vedkjenne seg slike
fantasier?
Om ikke annet viser han oss ekstistensen av en slik tankegang.
Jeg undres hvem forfatter egentlig skriver til? Hvem vil han imponere?
Hvilke grenser vil han sprenge? Hvilket publikum søker han? Er det et
billig triks for å få selge bøker, skape mystikk, diskusjon og oppmerksomhet?
Bjørneboe og Mykle var to som utforsket seksualitet offisielt og
litterært her til lands, noe som ble lagt merke til. Vil ekstreme Gunnar
Blå være sin generasjons litterær-seksuelle opprører?
Når den kvinnelige hovedpersonen i Bjørneboes «Uten en tråd» deltar i en pornofilm eller en orgie med begge kjønn, vil jeg tørre påstå at det er en ganske annerledes form for nytelse enn Gunnar Blås orgier, som
inkluderer barn, en gammel, ond heks og en person som er hjernedød.
Brutalt
Samleiene blir brutalt skildret, de innledes med glede, men ender som en straff og fantatisk fryd. Og man spør seg: Er dette fantasier eller traumer?
Nylonstrømpene og kjønnshår er sorte, mennene tynne og hjelpeløse, noen ganger mindreårige. Negler er røde som blod. Bryst, mager og rumper er voldsomme.
Kvinnene avler unger som dyr og er hvite, skrukkete og fete. Noen ganger neddopet. Hygiene er mangelvare, nedverdigelse og underkastelse florerer. Død, drap, lemlestelse, vold, epileptiske anfall, jammer etter mamma og pappa, mishandling og stakkarslighet.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Skyld og skam går hånd i hånd, herligheten og nytelsen er preget av
dette. Fargene er sterke, kjønnet er stort, rødt, sultent og støter ut
tjukt slim, som et dyr eller monster.
Det er en bisarr, seksuell lek jeg blir vitne til i denne tynne, men dog
«svulmende» boken.
Fantas(i)tisk seksualitet
«Aller best liker jeg å runke mens jeg står på knærne foran søppelposen
på kjøkkenet, dersom Apes matrester ligger øverst i den. Vi har
søppelposen i en vanlig plastbøtte under oppvaskbenken.
Enkelte dager, når de avgnagde bena etter svinekotelettene jeg har
skaffet henne ligger fettete og tørker oppå det stinkende avfallet, kan
jeg bli gal av kåthet.»
Forfatter behersker det littærere uttrykket godt og vet å bruke det.
Slik blander vemmelsen seg med ørlite beundring. Synd at maset om alle de ekstreme perversitetene tar livet av gleden. Historiene innledes tamt før de kjapt går rett på sak.
Blasfemi?
Selv om jeg har lest mye rart, hever jeg likevel øyenbrynene når jeg
leser om en femten år gammel Jesus som knuller sin mor, Maria, og Josef som slakter de to når han kommer hjem og finner de to synderene.
Eller hva med Gud som blir sugd, knullet og deretter drept av en nymfoman? Jeg liker det ikke.
«HUGG DA FOR FAEN! skrek Gunnar Blå så høyt at skogen dirret. Hammocken sluttet å gnisse for ikke å forstyrre. Kuken til fyren var tykk som et avløpsrør og ville bare sprute. Stillheten i verden var så sterk av
vinden døde. Med håndbaken tørket Gunnar deg under nesen. GJØR SLUTT PÅ TO TUSEN ÅRS KJÆRLIGHET TIL VÅR NESTE OG DÅRLIG SAMVITTIGHET! JOSEF-MY MAN!»
Men hvem er jeg til å dømme?
Forfatter blander også inn seg selv som hovedperson, og viser Gunnar Blå sin skam over å bli kåt på slike tanker, og ikke minst at slike tanker kan være normalt selv om man helst vil fornekte de.
Ved å gjøre dette setter han seg selv i gapestokken, og lykkes i alle tilfeller å skape diskusjon. Gunnar Blå inviterer til et voldsomt freakshow. Men sjokket er ikke nok til å imponere meg. Historiene og metaforene tar til slutt livet av seg selv.
Derfor blir det terningkast tre.
(Vær oppmerksom på at vi her i anmeldelsen kun har trukket frem noen av de «milde» avsnittene fra boken, som i sin helhet er svært grov).
