Ane Brun: «A Temporary Dive»

Farlig nært klassikerstatus.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ane Brun, «A Temporary Dive»

(DetErMine Records/V2/Bonnier)

Dette er historien om en artist som måtte til Sverige for å finne uttrykket sitt. Der ga hun ut det blues/folk-inspirerte albumet «Spending Time With Morgan» i 2003, EP'en «My Lover Will Go» før jul i fjor, mens hun nå står overfor utgivelsen av det vanskelige andrealbumet, «A Temporary Dive».

Nå er det vel så at alle album er like vanskelig å lage, men for noen er forventningspress kanskje det verste å skulle takle. Nå har Ane Brun neppe dette problemet her hjemme (forrige plate fikk særdeles liten oppmerksomhet), men kanskje vil dette endres nå?

Personlig folk


Musikalsk sett befinner Ane Brun seg innenfor den klassiske singer-songwriter-sjangeren, og kan sies å være influert av artister som Nick Drake, Joni Mitchell, Ani DiFranco og Jeff Buckley.

Kombiner dette med et utrolig gitarspill, en særegen stemme og et tekstmessig uttrykk de færreste er i nærheten av, og du ser kanskje omfanget av denne artistens potensiale.

Utvikling


Albumet starter med den stemningsfulle «To Let Myself Go», som er et umiddelbart bevis på en artist i utvikling. Det er nye klanger, sakral koring og herlig slidegitar, drevet fram av den akustiske gitaren og vokalen til Brun.

«Rubber & Soul» og «Balloon Ranger» er mer som vi lærte å kjenne Brun fra første platen. Der førstnevnte er en klassisk perle hvor gitar og vokal bygger opp rundt en nydelig og sår tekst, viser «Balloon Ranger» mere fram den bluesy siden til Brun.

På «My Lover Will Go» får vi kanskje det beste beviset på at Brun har skumle intensjoner med dette albumet.

Det er folk og blues i skjønn forening, bundet sammen av et herlig strykearrangement. Her hører vi også en mer fyldig orkestrering enn tidligere (trommer, bass og gitar), samtidig som hun synger så bra som hun sjelden har gjort før!

«A Temporary Dive» var andresporet på EP'en som kom ut før jul, og er til i utgangspunktet nok en tristesse med klassisk og akustisk Brun-signatur. Likevel aner vi positive elementer tekstmessig, noe som i utgangspunktet er noe av en Brun'sk sjeldenhet.

Opera


«Laid In Earth» er basert på Henry Purcells arie med samme navn (hentet fra operaen Dido og Aeneas komponert i 1689), og viser en annen side av Brun. Spesielt er dette fremtredende vokalmessig, som viser en artist som i større grad enn tidligere tør bruke stemmen som instrument.

«This Voice» er en utrolig artig sak, der vi for første gang får høre Ane Brun kun som vokalist. I en repeterende sak omfavnes stemmen av blant annet et klokkespill, piano og en genial tuba, i et arrangement som får et sirkusaktig preg over seg.

På den nydelige «Where Friend Rhymes With End», blir vi presentert for noe av det tristeste Brun noensinne har levert tekstmessig, men dette blir delvis overskygget av duetten med Ron Sexsmith på «Song No. 6». En skikkelig jazzet og soulfylt gladlåt (!), med et overraskende catchy refreng.

Kanskje vil folk også få opp øynene for Sexsmith med denne låten, for her leverer han virkelig en hederlig innsats!

Albumet avsluttes med «The Fight Song», som fremfor alt fokuserer på soloartisten Ane Brun. Man kan omtrent se for seg låten bli fremført live, og lytteren blir nærmest dratt inn i låten gjennom kombinasjonen av sart og tilstedeværende gitar, vokal og tekst.

- Men virkelig magisk blir det først når bottleneck'en kommer fram og tempoet dratt opp.

Dette henger igjen sammen med hvordan teksten utvikler seg, der vi følger Anes kamp gjennom personlige nedturer. Når løftet kommer (flaskehalsen), blir vi (som også tittelen indikerer) presentert for en artist som har en sterk vilje å kjempe seg gjennom disse nedturene. Imponerende låt med herlig tekst!

Ypperlig


Hvis vi skal sette fingeren på noe, må det være at albumet viser for lite temperament. Alt er utrolig fint, men for variasjonens skyld kunne kanskje dette vært prioritert i større grad. Ser du Ane Brun live, vil du sannsynligvis forstå hva jeg mener.

Samtidig må det sies at albumet blir noe for kort, 10 låter er iallefall to for lite.

Til tross for disse innsigelsene, er A Temporary Dive omtrent så bra man kan komme innenfor denne sjangeren, og man kan ikke annet enn å glede seg til fortsettelsen.

Sånn sett er det ikke noe tvil om at dette albumet etterhvert er nødt til å etablere Ane Brun til en sentral del av nyere norsk og svensk populærkultur!


Og en ting til; hvis emigrering til Sverige resulterer i en slik type artistisk utvikling, håper jeg det er flere enn Ane Brun som ser over kjølen.

Uhyre sterk femmer.

• Ane Brun: Hjemmeside

Mer i Magasinet:


• Anmeldelse av «My Lover Will Go»
«En ettertraktet svenske»
Musikk
Plateanmeldelser

Personvernpolicy