Smøring, journalistikk og rødvin

Polansatte er smurt og kvestes offentlig av en smøremyk polsjef som likevel ikke sier nei til en heisatur for egen del. Media smører på med skandaleoppslag. Men noe skurrer. Eller singler. Nesten som

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Reinspikka smør. (Foto: arla.dk)Reinspikka smør. (Foto: arla.dk)

Saken om smøring av polansatte har fått absurde proporsjoner. Å dømme etter mediedekningen tror du kanskje at man har avdekket massiv korrupsjon i et gjennområttent system. Men da har du ikke lest det med liten skrift.

Med forbehold om at det avsløres noe av betydning i løpet av de nærmeste døgnene: Dette er en tullesak.

Den handler om 13 polansatte som har latt seg traktere av vinimportøren Ekjord as. De har fått sprit, likører og fine viner, samt middager og overnattinger med ektefeller.

Ja?

Og ...?


Er jeg korrupt?
Hvis dette gjør polarbeiderne korrupte, er vi jaggu meg korrupte alle sammen.

Jeg får ofte vin. Sist jeg fikk fine viner var til jul. Jeg ga bort noen også.

Er jeg smurt?

Sist jeg ble påspandert en middag av en håpefull PR-rådgiver og hans oppdragsgiver var i forrige uke. Den var fin som fy, med både likør og cognac.

Så sent som tirsdag fikk jeg en gratis lunsj.

Dette er greit. Jeg er journalist. Jeg pleier forbindelser med den slags folk. Jeg skriver noen ganger om ting de ønsker å lese, og kanskje skriver jeg litt penere etter en god middag. På den annen side har jeg sett mye rart. Jeg prater med folk, og er det noe å skrive om, så skriver jeg, hvis ikke lar jeg det være.

Kanskje jeg er korrupt?

Unnskyld, men jeg føler meg ikke sånn. Ikke i det hele tatt. Dette er faktisk sånn verden ser ut. Man snakker med hverandre, pleier forbindelser med hverandre, utvikler vennskap og fiendskap, tillit og mistillit. Og drikker vin sammen. Noen ganger spanderer du. Andre ganger spanderer jeg.

Ravende urettferdig
Jeg sier ikke at det er greit at polfolket smøres, jeg bare syns det er så ravende urettferdig, og så grotesk tatt ut av sine proporsjoner, samtidig som mediene som river løs store stykker av livet til de involverte sitter i glasshus hvor det snart er fri gjennomlufting.

Jeg tror ikke noen yrkesgrupper i dette land -- eller i all verdens land -- «smøres» mer enn journalister, verken hva gjelder kvantitet eller kvalitet. Kanskje med unntak av legestanden. For deler av pressen er smøring en del av arbeidshverdagen. Daglig reiser horder av norske journalister ut på reiser til fjerne land for å dekke mildest sagt tvilsomme pressebegivenheter. Noen insisterer på å betale selv, men brorparten kommer fra aviser og medier med en økonomi som er av typen enten-eller: Enten må den som inviterer betale for turen, eller så må de bli hjemme. Hvordan tror du avisenes reportasjer om nye biler testkjørt på andalucianske høysletter av journalisten selv blir til? Hvis du tror biljournalisten i «Dagens Bang» betaler turen selv, så tar du antagelig feil i mer enn halvparten av tilfellene.

De to siste julene har Fujitsu-Siemens gitt utvalgte norske datajournalister en topp bærbar PC som julegave. Jeg er sikker på at mange har returnert den. Jeg er like sikker på at mange av dem, også i tidsskrifter du har tiltro til og regner som uavhengige, syns det var helt kurant å beholde den.

Jeg hører omkvedet her jeg sitter: «Herregud, vi er da profesjonelle. Vi lar oss ikke påvirke av dét.»

Neida, selvsagt ikke.

En polansatt derimot vil selvsagt styrte bevisstløst avsted og kun anbefale sine kunder de viner de er forskriftsmessig smurt inn med på Hankø.

Forbilder
For ganske mange år siden - så lenge siden at det formodentlig er for sent å etterligne deltagerne hvis kemneren uheldigvis skulle lese denne historien - ble det arrangert opptil flere usedvanlige reiser. Den gangen skulle daværende Televerket erstatte sine nettsentraler med digitale bokser i en kontrakt verdt milliarder av kroner. Tre leverandører var med i sluttspurten. Det var Ericsson, Siemens og Alcatel.

Sjelden har teknologijournalister, næringslivsjournalister og samferdselspolitikere blitt traktert så fyrstelig.

Ericsson var moderat. Jeg tror ikke de gjorde noe i det hele tatt.

Alcatel tok hardere i. En delegasjon journalister ble traktert på fransk manér, med fine middager, likører og franske viner, pluss opptil flere overnattinger.

I Frankrike.

Men det var ingen ektefeller med. Og det var jo et visst faglig innhold, vil deltagerne innvende.

Joda, det var et faglig innhold, men om det var mer faglig å se på telefonsentraler i Frankrike for en teknologijournalist, enn å smake på viner på Hankø for en polansatt, tillater jeg meg å tvile på.

Muligens betalte noen turen selv. Brorparten gjorde det definitivt ikke.

Smøretur med Siemens
Siemens slo til med den mest vanvittige turen.

Det var sikkert 20 eller 30 mennesker. Det var journalister, det var politikere - praktisk talt halve Samferdselskomitéen. Det var representanter fra forskningsmiljøet, nærmere bestemt daværende FAFO-sjef, Terje Rød Larsen, som senere blant annet har livnært seg som fredsmekler; og det var fagforeningsfolk, blant dem en av den nåværende LO-sjefens nærmeste medarbeidere.

Så var det Nils Chr. Geelmuyden. Han skriver noen fantastiske portrettintervjuer i Kapital, og er lillebror til PR-kongen, Hans Geelmuyden.

Turen gikk til München, hvor en forskningssjef med 60.000 forskere under seg skulle foredra. Han greide ikke å få overhead'en til å virke. Deretter gikk den videre til Berlin, hvor Willy Brandt sa noen kloke ord om muren som nyss var falt. Spennende, men nokså irrelevant for valget av digitale telefonsentraler i Norge. Senere ble delegasjonen fløyet på første klasse med Lufthansa til Disneyworld i Florida, hvor det antagelig var et eller annet faglig alibi som ingen lenger husker.

Det var smøretur, det.

Vel hjemme skrev Geelmuyden en harsellerende og morsom artikkel i Kapital med tittelen «På smøretur med Siemens». Med den sa han i grunnen det som var å si. Få andre journalister følte at de hadde noe mer å tilføre, og reportasjen ble derfor i hovedsak den pressedekningen Siemens fikk ut av millionkampanjen sin for å blidgjøre antatte opinionsdannere i norsk politikk og næringsliv.

Hele greia var overdådig, dum og pinlig, og illustrerer forsåvidt et av de viktigste budene når du forholder deg til profesjonelle, enten de er journalister, politikere eller polansatte: Har du ikke noe å si, så ikke si det.

Til Sydney og Hankø

Så, nei, polansatte, og nei, Ekjord: Dere har antagelig lite å skamme dere over.

Bortsett fra sjefen.

I det som for meg ser ut som en storstilt operasjon for å redde eget skinn, bruker Vinmonopolet hundretusenvis av kroner på kriserådgivning fra Geelmuyden-Kiese. Rådet fra PR-rådgiverne, som selv har arrangert dusinvis av «smøreturer» for journalister på vegne av sine kunder, er åpenbart å legge seg flat og holde pusten mens de underordnede fortæres av ulvene.

GK er dyktige, det skal de ha. Det er kanskje ikke tilfeldig at polsjefen, som for meg ikke ser ut som annet enn en fyr som lar sine ansatte i stikken når det blåser, nå beskrives som en høyt elsket leder, og heises opp som et forbilde.

Kanskje det er nettopp det han er.

Kanskje det var mens de 13 satt og tenkte varme tanker om sjefen sin, som så forbilledlig viste dem hvordan virksomheten kan få et faglig brohode i spennende nye markeder, som Sydney, og Aten, uten at det belaster reisebudsjettet for mye, at de skjønte hvordan tingene skal gjøres.

«Hm, her har vi mye å lære», tenkte de, og satte seg på Ekjords fellesbuss til Hankø.



Enig? Uenig? Si din mening.

Personvernpolicy