Goddag mann økseskaft

Det var en gang en mann som var så tunghørt og fattig at han måtte bo i en falleferdig stue langt borte fra bygda.

Så var det en dag han fikk nyss i at det skulle komme en sogneprest eller en skattefut på besøk.

Skal tro hva sognepresten eller skattefuten vil spørre om når han kommer, tenkte mannen. For han var jo så tunghørt at han syntes det var best å øve på svarene på forhånd, slik at ingen skulle tro at han var like dum som han var fattig.

Først kommer sogneprest-futen til å si goddag, tenkte mannen. Og når han sier goddag, tenkte mannen at det var bankers å svare goddag tilbake.

Så vil sogneprest-futen spørre hva slags kjønn jeg er. Og da svarer jeg mann, tenkte mannen. For på denne tiden var det ikke alltid så lett å se forskjell på mann og på kjerring. Det vet alle som har sett gamle bilder fra bygda.

Sånn fortsatte fattigmannen å pønske og tenke ut alle svarene sine.

Om sogneprest-futen ble tørst og begynte å snakke om melk, skulle han svare at den var utgått. Og dersom det kom spørsmål om hvor bukkene var på beite, skulle han si over bekken. Og om skattefut-presten lurte på om han var allergisk mot skalldyr, skulle han svare nei. Og så videre og så videre.

Så gikk fattigmannen på utsiden av stua for å vente på finfolket som var på vei. Og mens han ventet begynte han å spikke på en pinne som han kunne ha i snikkerboden hoppfallera. Han spikket og spakk, og da han hadde spikket og spukket i syv lange og syv brede, kom endelig sognepresten eller skattefuten gående, eller til hest.

- Goddag i stua, sa skattefuten. Han var visst ikke prest likevel.

- Goddag, sjøl du, skattefut kattefut, svarte fattigmannen og smilte tilfreds over at han var slik en ordsmed.

- Hva er det du lager for noe da?

- Mann, svarte fattigmannen.

Skattefuten ristet på hodet og spurte fattigmannen om hvor kona hans Goro hadde tatt veien.

- Hun er utgått, svarte fattigmannen.

- Det var dumt, sa skattefuten og dro fram en død skjære som han håpte at kona kunne ha stekt. For skattefuten var sulten må vite. Han hadde nemlig gått både lenge og vel.

- Over bekken, svarte fattigmannen.

Men det ga jo ingen mening. Og det sa skattefuten klart i fra om.

- Nei, svarte fattigmannen.

Så er det enda mer fram og tilbake. Mye tullball og forviklinger. De snakket jo nemlig helt forbi hverandre, denne skattefuten og denne fattigmannen.

Skattefuten fortalte at han var i ærend for kongen og at han skulle kreve inn ti riksdaler, og fattigmannen svarte at da burde osten ystes.

- Hva mener du med det? ville skattefuten vite.

- Skvæk skvæk skvæk, skrek fattigmannen.

- Du er så krokete i ord og vendinger, sa skattefuten.

- Nei, jeg er ikke krokete, men denne er krokete, svarte fattigmannen og dro fram økseskaftet sitt.

Så ble skattefuten målbunden og glemte rent hva han hadde kommet for.

- Nå er du min, knegget fattigmannen da.

Så ble det stelt i stand stor fest hvor de spiste og drakk tre dager og tre netter til ende.

Og vips så var eventyret ute.

Les også:

• Mannen som skulle passe huset
• Geitekillingen som kunne telle til tolv