37 1/2
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Tenk deg en norsk blanding av «Friends» og «Bridget Jones», og med en tøtsj av «Sex og singelliv». Da nærmer du deg den romantiske komedien «37 1/2».
I filmen møter vi den frustrerte Dagbladet-journalisten Selma. Selma er ny-singel, og føler selv at hun begynner å dra på årene. Nå må hun stri med både slapp hud, verdens mest bitchy boss, og unge damer som står klar til å overta hennes plass både i redaksjonen og på sjekkearenaen.
Sorgene sine får hun utløp for i magasin-spalten «37 1/2», som viser seg å være litt av en hit blant leserne. Det eneste problemet er at hun er tvunget til å skrive under pseudonym for å beholde jobben sin.
Alle elsker «krompen». (Foto: Filmweb.no)
Store deler av filmen foregår - som i «Friends» - på en kafé, som i dette universet ikke heter «Central Perk», men «Latte liten». Her er hovedpersonen omgitt av nettopp sine venner. Og det er en sjarmerende gjeng.
Du har «den pene» Janne (Anne Ryg), «den mektige» Anna (Ulrikke Døvigen), og det homofile paret bestående av Sigurd (Kåre Conradi) og hans samboer Jarle (Anders Baasmo Christiansen). Alle ønsker de å hjelpe Selma opp av den hengemyren av en midtlivskrise hun befinner seg i.
Alt er med andre ord lagt til rette for en svært så fornøyelig filmopplevelse. Og den første halvdelen av «37 1/2» er både morsom og underholdende.
Tårer og stereotypier
Det er mulig du liker «37 1/2» dersom du likte:
• Bridget Jones' dagbok
• Fire bryllup og en gravferd
Men midt i filmen tar historien en så tragisk vending at jeg ble sittende å irritere meg helt til rulleteksten. Nå skal jeg ikke avsløre hva som skjer, men jeg kan si så mye som at regissør Vibeke Idsøe kjapt klarer å rive ned den flotte og nyanserte beskrivelsen av det homofile paret og redusere historien til en stereotypisk hollywoodsk tåreperse.
Artikkelen fortsetter under annonsenDette er veldig synd. For til tross for at filmen bygger på amerikanske sjangerkonvensjoner, så trenger man ikke å importere absolutt alle idiotiske klisjeer.
Når det er sagt, så har Isdø klart å beskrive deler av norsk virkelighet på en fin måte. Hele vennegjengen er for eksempel totalt besatt av kronprinsbryllupet, noe som jeg humrende kjente meg godt igjen i. Hvem har vel ikke grått en tåre for Haakon Magnus?
Karakterene som beskrives er også svært morsomme, om enn ikke dype. Helén Vikstvedt gjør en flott tolkning av Selma, som er milevis mer ektefølt og sympatisk enn det britiske motstykket Bridget klarte i siste film.
Kåre Conradi er, det sviktende manuset til tross, betagende som den dramatiske Sigurd. Og Marit A. Andreassen klarer på en fantastisk måte å karikere en steinhard kvinnelig sjef.
«37 1/2» kunne lett ha vært en nærmest perfekt norsk «feelgood»-film dersom den var frigjort for unødvendige og malplasserte «feelbad»-elementer.
