Dan Brown: «Engler og Demoner»
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
«Engler og demoner», Dan Brown, (Bazar Forlag, 2005).
«Inntrengeren brukte vekten sin igjen og presset den hvitglødende gjenstanden dypere ned i brystet på Vetra. Det freste i stekt vev. Vetra skrek av smerte. «Det finnes ingen kode!» Han merket han var i ferd med å miste bevisstheten.»
Dan Brown
er forfatteren som gjorde det godt i 2004. Han har forfattet en rekke bestselgere, deriblant romanen som har ligget som nummer én på The New York Times' bestselgerliste - Da Vinci-koden - en av de største bestselgere gjennom tidene.
Forfatteren er uteksaminert fra Amherst College og Phillips Exeter Academy, hvor han var engelsklærer. I 1996 førte hans interesse for kodeknekking og hemmelige statlige byråer til at han skrev sin første roman. Det gjorde han jammen lurt i.
Mannen bak den omtalte salgssuksessen har tjent millioner på mystikk og vanskelige koder. Boken ble tatt imot av en hel verden. «Alle» leste den, «alle» ville diskutere den og «alle» likte den. Eller?
Boken «Engler og demoner» ble skrevet før bestselgeren Da Vinci-koden, og er den første boken Dan Brown skrev med Robert Langdon i hovedrollen. Forrige uke kom den endelig ut på norsk, for første gang.
Forventningspresset er uansett stort til «Engler og demoner».
«Smi mens jernet er varmt»
«… Liket på gulvet foran Langdon var et heslig syn. Den døde kroppen til Leonardo Vetra lå på ryggen, ribbet for klær, med blågrå hud. Nakkevirvlene stakk ut der de var blitt knekt, og hodet var vridd slik at ansiktet lå presset mot gulvet, ute av syne. Mannen lå i en frossen dam av sin egen urin, og håret rundt det innskrumpede kjønnsorganet minnet om et frossent spindelvev.»
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenBoken handler om et gammelt brorskap som blir vekket til live gjennom onde handlinger, et stort mysterium, masseødeleggelsesvåpen og en tidsinnstilt bombe. Robert Langdon er atter en gang mannen som må redde verden.
Artikkelen fortsetter under annonsenHistorien er like dramatisk som i «Da Vinci-koden», verden er også denne gang truet av en mystisk sekt, en kode må knekkes og samtidig utfordrer religion og gamle tradisjoner den nye verdens virkelighet. Det gode og det onde møtes til tvekamp.
Og ondskap er det nok av. Skildringene, symbolikken i og gjennomførelsen av drap, tortur og bedrageri er intenst skildret til punkt og prikke, her er det ikke spart på noe. Jeg ser desverre levende for meg mishandlede lik og ondskap på sitt verste, gang på gang. Dan Brown er god til å skildre, men til slutt preller det av på meg.
550 sider er fylt til randen med fart og spenning. Det er ikke mye slingring i valsen, man har ikke tid til å stoppe opp og tenke seg om, hendelsesforløpet raser avgårde i turbofart og øynene blir revet med til neste side og kapittel.
Artikkelen fortsetter under annonsenEt av virkemidlene som forsterker det høye tempoet, er korte kapitler og hendelser på hver side. Alt det som du tror kan skje, skjer, ... og enda litt til. Følelsen av å ikke kunne legge fra seg boka drar meg videre, takten øker. Dan Brown «lurer» meg videre, men jeg blir nesten snarere irritert enn fascinert. Forsettelsen svarer ikke helt til forventningene.
Artikkelen fortsetter under annonsen«Himmel og helvete»
«Hjertet hamret i brystet på ham idet han gikk rundt liket og leste ordet opp ned. Nok en gang ble han slått av formens geniale symmetri. Symbolet virket enda mer ufattelig når han så det foran seg.»
Alt er så dramatisk! Historien omhandler store spørsmål som jordens opprinnelse, Guds eksistens, onde makter og ekte kjærlighet som blir fortalt med et svært pompøst språk. Dette virker derimot mot sin hensikt, det er lite troverdig og gjør meg skeptisk.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Boken er altså sensasjonspreget til fingerspissene, men den ene hendelsen etter den andre slår hverandre ihjel ved hjelp av store ord og matchende handlinger. Effekten er at boken slutter å overraske.
Etterhvert gjennomskuer jeg historien, den er forutsigbar. Etter 100 leste sider ser jeg for meg slutten av boka, noe som gjør at interessefaktoren faller dramatisk. Jeg merker at jeg hele tiden er på vakt og spør meg det samme om og om igjen: Har Dan Brown belegg for dette? Jeg vet at historien er endeløs fiksjon, men forfatterens forsøk på å gjøre historien realistisk oppnår ikke sin hensikt.
Men han har litt av en fantasi han Dan Brown; det får'n si. Alle de nye oppfinnelsene som er beskrevet er stilige. Guds eksistens og skapelse versus teknologi, moralsk og etisk forskning, er et omdiskutert tema han setter grundig i fokus. I tillegg er løsningen av koden gøy lesning, og tenkemåten er beundringsverdig.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Imponerende er det også hvordan han drar inn både den ene og den andre, og fletter det inn i en samlende tematikk. Men det blir for mye av det gode. Jeg leser en salig blanding av fysiske fakta, elementære forklaringer og en del vrøvl.
«En ekte røverhistorie»
Til tider virker det som om forfatteren på liv og død skal vise fram hva han kan. Slik går han i den fella at han skildrer detaljer i hjel og selv glemmer å henge med. Historien er til tider så voldsom at jeg faller av lasset mot slutten. Historien tar rett og slett fullstendig av.
Jeg føler jeg leser manuskriptet til en ny og overdreven James Bond film, der en tørr universitetsprofessor spiller rollen som superhelt. Dramatiske vendinger, svik, umulige tidsfrister og vakre kvinner er ingredienser som jeg kjenner fra før.
Ikke store utfordringen gitt, men helt grei underholdningsverdi, ingenting å rope hurra for. Jeg hadde ventet meg en thriller med rystende innhold, lesning som krevde noe av meg. Men mysteriet i Vatikanet sjokkerte meg aldri, det pirret desverre bare på overflaten.
For mitt vedkommende var «Engler og Demoner» litt for lett underholdning. Derfor faller terningen ned på en treer.
