...And You Will Know Us By The Trail Of Dead: «Worlds Apart»

Ambisiøst album fra Texanerne i Trail Of Dead.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

...And Yoy Will Know Us By The Trail Of Dead: «Worlds Apart» (Interscope Records/Universal)

Etter omtrent å ha fått legendestatus for sitt forrige album, «Source Tags & Codes» (2002), er bandet med det übercatchy navnet ...And You Will Know Us By The Trail Of Dead ute med sitt seneste bidrag til sjangeren pompøs indierock.

Etablert i Austin, Texas i 1994 platedebuterte de med det selvtitulerte albumet «...And You Will...» i 1998, for så å slippe «Madonna» året etter.

Gjennombruddet (kunstnerisk iallefall) kom som sagt i 2002, der de på «Source Tags & Codes» leverte et monstrum av en plate, som nærmest var en fresende og skranglete bombe av et post-rockalbum. Så absolutt et meget bra album, men samtidig noe som ikke var beregnet for menigmann.

Det samme kan man være fristet til å si om «Worlds Apart», som er blitt et vanvittig variert album!

Pompøst

For et band som ved flere anledninger har vært sammenlignet med band som Sonic Youth fra den skranglete indierock-scenen, er deres seneste bidrag virkelig en blitt en monumental bastard av et album.

Her er strykere, korsang, akustiske gitarer, nydelig piano, beinhardt komp, tøffe gitarer og skarp vokal i dvelende og seige komposisjoner.

Det er pompøs pop og symfonisk rock i en intrikat forening anno 2005.

Det starter herlig med «Will You Smile Again», som med kjappe taktskifter, blåsere og fett komp er en mastodont av dimensjoner. Deretter får vi tittelsporet, som er amerikansk indierock/pop med et småpunkete refreng i en låt med herlig driv.

Kunstrock for det nye årtusenet
Så dempes stemningen, vi blir dratt ned med piano på «The Summer Of '91», en låt med en orkestrering som minner mye om det Smashing Pumpkins gjorde på «Mellon Collie..». Slik fortsetter albumet de neste 10 låtene også. Det er variert, uventet, fengende og tidvis meget bra.

Av låter kan vi i så måte nevne herlige og pompøse «All White», som i all sin kompleksitet har noe 1970-talls grandiost symf- og progrock over seg. I tillegg må «The Best» og «The Lost City Of Reduge» nevnes, som på mange måter bidrar til å definere og/eller forklare bandet hvor bandet musikalsk sett befinner seg i dag. Det er pompøs, steinhard, melodiøs og symfonisk popmusikk bygd for fremtiden.

Krevende
Det jeg kan slå fast etter å ha hørt «Worlds Apart» en rekke ganger, er at jeg skal høre det en rekke ganger til! Albumet er såpass krevende, og inneholder så mange ulike nyanser at det krever en seriøs innsats fra lytteren.

Eksempelvis har undertegnede gått fra et positivt inntrykk og en grei firer, til hakket over på fire-fem ekstra gjennomlyttinger.

Hvis man skal oppsummere, er «Worlds Apart» blitt en ekstremt variert skive som låner fra omtrent hele musikkhistorien, men som kan sies å tendere mot et arty og rockete uttrykk!

Fet femmer.


• Bandet spiller på Rockefeller, Oslo fredag 25. februar.

• ...And You Will Know Us By The Trail Of Dead: Hjemmeside

Mer i Magasinet:


Musikk
Plateanmeldelser

Personvernpolicy