Mannen som skulle passe huset

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Mannen som skulle passe huset» er en kjent og kjær eventyr-klassiker. Men hvordan det var - og hva det egentlig handlet om, se det har jeg nesten glemt. Derfor: Her er det igjen, fortalt etter hukomm

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

En gang for lenge, lenge siden var det en mann som var så gretten og sur at det halve kunne vært nok. Men kjerringa hans var snill og god som dagen var lang. Hun passet på i heimen og sørget for at det alltid var ryddig og mat på bordet.

Men ingenting var godt nok for den sure, gretne gubben av en husbond.

Og en dag han kom heim fra jobb og så at kjerringa ikke hadde laget middag, ble han iltrende sint.

- Mens du er heme og later deg, så driv je på og gjør årntli arbe i skogen. Je høgg ved og tømmer og denslægs. Sa gubben.

Men kjerringa var ikke helt enig i dette. Hun mente at arbeidet hjemme var mye hardere enn det mannen lot til å tro. For hun vasket, skurte, feide og tørket støv av videosamlinga. Og i tillegg passet hun på sønnen eller dattera, som jeg bestemt mener at de har.

Så kommer det til et punkt i historien der det blir litt fram og tilbake om hvem som gjør mest. Og hvem som gjør hva. Først var det mannen: Han mente at han gjorde mest. Så var det kjerringa sin tur: Og hun mente at hun gjorde minst like mye. Om ikke mer.

- Hæ!? Utbrøt gubben forskrekket. - Sier du at du gjør like mye som meg? Nei, klipp håret og skaff deg en skikkelig jobb. Kvinnfålk asså! Sa gubben. Tror jeg da.

Dermed ble gubben og kjerringa enige om å bytte jobb for en dag. Jeg husker ikke hvem sitt forslag det var, men det kan være hipp som happ. Og som sagt så gjort. Like snart som sola stod opp neste dag, skulle mannen passe huset. Og kjerringa skulle dra på jobb.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå ble jeg forresten litt usikker på om gubben var skogbruker likevel. Jeg tror muligens han var revisor. Så kjerringa tok kjerra og la i veg inn til byen og til revisorkontoret. Og gubben stod opp og måtte lage frokost til minstemann, som bare hylte og skrek så lang han eller hun var. VRÆL! VRÆL! VRÆL! skrek ungen.

Så måtte gubben tjerne smør til ungen. Men det fikk han ikke til. Og vips ble klokka litt ut på formiddagen, og gubben lurte på hvor tida gikk, for nå måtte han sannelig ut i fjøset for å melke noen dyr. Forhåpentligvis en ku.

Og ikke før var han i fjøset, så kom det en framandkar til gards. Og framandfølk var det ikke hver dag man så, så gubben og framandkaren slo av en prat.

- Vil du ha denni fela i bytte mot kua di, lurte framandkaren.
- Jo, takk som byr, sa gubben. - Da slæpp je i hvert fall å mjølke kua.

I mens var kjerringa på kontoret til gubben. Jeg mener at eventyret er litt uklart på hva kjerringa gjorde på kontoret. Men hun holdt vel på med noen revisorting, kan jeg tenke meg.

Vel hjemme på garden gjekk gubben rundt og skulle vaske, rydde og lage mat. Men det var ingen ubetinget suksess. Og så måtte gubben inn i grisebingen for å stelle grisene. Men så feis han, og da sprang grisen ut. Så han fikk ikke gjort noe fornuftig der heller. Jo, forresten det fikk han. Han fikk visst ordnet litt. Spadd unna litt møkk og slik. Men bortsett fra det fikk han ikke gjort noe særlig.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen


Så var det ett eller annet med ei geit. Og muligens noe med en rev som skulle ta hønene. Jeg tror gubben prøvde å jage vekk både reven og geita. Men geita tar en eplepai som står i kjøkkenvinduet. Og reven tar muligens et par av hønene. Og nå har jeg rent glemt at gubben også hadde et barn å passe på. En gutt eller ei jente. VRÆL, hylte ungen. For ungen ville ha mer mat, må vite.

Gubben på kjøkkenet, vet du. Nå skulle han til å lage grøtmiddag til kjerringa kom hjem. Men så er det visst noe med at geita kom tilbake for å drikke opp ølet. Og som ikke det var nok, måtte mannen plutselig på taket for å reparere noe.

Og ikke før hadde mannen kommet opp, så falt mannen så lang han var gjennom taket og rett oppi gryta med grøt.

Akkurat da kom kjerringa heim fra revisorjobben sin.

- God dag i stugua, sa hun.
- God dag, sjøl du, sa mannen fra grøtgryta.
- Å er det som har skjedd? utbrøt kjerringa.
- Jo, det skar je fårtelja deg, sa mannen.

Og så fortalte mannen alt sammen. Han sa som det var at det hadde vært en jævla dårlig dag. Og da kjerringa fortalte at hun hadde fått gjort unna mye papirarbeid på jobben, og i tillegg skrevet et referat fra et kurs, så skjønte mannen at han hadde tatt feil av kjerringa.

- Unnskyld, sa han. - Je har visst itte vøri helt snill med deg. Nå skjønner je at det er mye vanskeligere å passe huset enn je først hadde trudd.
- Åh, du din søtnos, svarte kjerringa.

Ja, sånn var historien om mannen som skulle passe huset.



Les også:


Geitekillingen som kunne telle til tolv