Meny

Emmerhoff & The Melancholy Babies: «Electric Reverie»

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Emmerhoff viser særdeles seige og lovende takter.

Emmerhoff & The Melancholy Babies, «Electric Reverie»

(Bauta Recordings/Tuba)

Emmerhoff har lenge vært en av Norges musikalsk sett dårligst bevarte hemmeligheter!

Selv om gruppa har eksistert siden 1996 og tre album bak seg («Viva Revenge» i 1999, «Loosebox» fra 2002 og «If This Darkness Lingers» fra 2003), har man stort sett gått rundt og ventet på at Bergens-rockerne omsider skulle levere varene.

Disse forventningene til Emmerhoff & The Melancholy Babies skyldes stort sett deres iboende evner med påfølgende rykte og etablering som et gnistrende liveband.

Problemet i så måte har vært å overføre den dynamiske råheten og tilstedeværelsen de har live, til plateformatet. Tendensene har alltid vært der, men foreløpig har resultatet oftest vært for litt for snilt og pent.

Albumene har i seg selv vært fine nok de, men den «Emmerhoffske» råheten har manglet, noe som har gitt et noe småkjedelig resultat.

Hardt og seigt


Dette er forhåpentligvis historie med utgivelsen av «Electric Reverie», der vokalist og gitarist Gunnar Emmerhoff & Co omsider synes å ha lagt lista der hvor den egentlig hører hjemme:

Det begynner med en herlig seig og halvpsykedelisk rocker, i form av «Meltdown», før «Sticks & Stones», et av albumets sterkeste spor tar over. En herlig drive blir bare forsterket med et uimotståelig refreng båret frem av et av verdens mest undervurderte strengeinstrumenter; banjoen (tenk hvor norsk rock kunne vært hvis Kari Svendsen hadde spilt gitar, eller trommer for den saks skyld).

Det hele blir så roet ned på nydelige flerstemte «Afterglow», før den klassiske ørkensounden til Emmerhoff gjør seg gjeldende på «Black Mark». Det vil forsåvidt ingen ende ta, da gjengen deretter tryller frem en av de sterkeste coverversjoner jeg noensinne har hørt.

Portishead gjorde «Cowboys» på andreplata si Portishead (1997), og her skrider Emmerhoff til verket og leverer noe Beth Gibbons sannsynligvis ville jublet rått av.

Det er rått, skittent, seigt, groovy, og det er intet annet enn knallbra!


Hadde de fortsatt på samme måte som de gjør på første halvdel av albumet, hadde gjengen sannsynligvis luktet på godsakene! Uheldigvis klarer de ikke å holde på oppmerksomheten, og selv om


«Into The Black, Towards Within» er en kul sang, aner vi etterhvert at bandet ikke har samme kvalitet på låtene på slutten av plata.

Det er så absolutt bra, men både «New Silence», «Juggernaut» og «Major/Minor» blir en smule anonyme i formen. Her er vi tilbake til ankepunktet mitt fra bandets backkatalog, der det kan virke som om de er litt for lite hissige på å skape furore. Potensialet er tross alt der.

Nå skal det sies at det tar seg betraktelig opp på «In Reverie», som med sine taktskifter og ypperlige vokal er en herlig avslutningslåt.

Tar steget


Med «Electric Reverie» må det sies at Emmerhoff & The Melancholy Babies tar steget opp i eliteserien blant norske artister og musikere, og skyver et band som Madrugada ned fra den norske Americana-, seig rock- og Moll-tronen (Når lagde Madrugada sist et interessant album?).

Uansett er dette blitt et tidvis ypperlig album, som halvveis skaper presedens innen norsk rock. Nå klarer ikke bandet å trollbinde lytteren fullstendig, da det musikalske fokuset etterhvert blir noe vagt, men vi skal ikke ta noe som helst fra Emmerhoff av den grunn.

Dermed starter vi det nye året med å konstatere at kremen av norsk rock i dag består av Motorpsycho (pass dere), Cadillac
og Emmerhoff & The Melancholy Babies, mens WE halser like bak.

Herlig femmer!

• Emmerhoff spiller på Mono i Oslo onsdag 26. januar, og har sin releasekonsert fredag 28. januar på Garage i Bergen.

• Emmerhoff: Hjemmeside

Mer i Magasinet:


Musikk
Plateanmeldelser

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus