Seven: «Don't Change Lover In The Middle Of The Night»
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Seven, «Don't Change Lover In The Middle Of The Night»
(MTG)
Band med mannlige backingmusikere og billedskjønne og/eller utfordrende kvinnelige frontfigurer finner vi etterhvert flere eksempler på innenfor det norske musikkmiljøet.
Uten å skulle begi seg inn på en kvalitetsmessig bedømmelse av disse, må det kunne argumenteres for at både Briskeby (Lise Karlsnes) og Surferosa (Mariann Thomassen) kan forstås som aktuelle tilfeller innenfor denne «sjangeren».
Det finnes helt sikkert en drøss ulikheter mellom disse, men hvis vi skal holde oss til likhetene (de musikalske i så måte), sitter vi hovedsakelig igjen med ett hovedinntrykk: Rockete synth-pop med en forkjærlighet for 80-tallets orkestrering og rytmebruk.
Slenger du så med Oslo-bandet Seven i beregningen, må det kunne sies at man har opparbeidet seg relativt god dekning på området.
Album nummer tre
Seven som band har eksistert siden 1998, og har i løpet av denne perioden gitt ut blant andre langspillerne «At The Sixes And Sevens» (2001) og «French Kiss» (2003).
Etter endel utskiftninger internt i bandet, består gruppa i dag av vokalist (og keyboardist) Anette Gil, trommis Ole Tom Torjussen, gitarist Joachim Arnesen og bassist Nils Olav Berg.
Nå foreligger gjengens tredje plate, med det noe særegne navnet «Don't Change Lover In The Middle Of The Night».
I god tradisjon med de overnevnte bandene, kjører Seven også på med 80-tallsinspirert synthbasert power-pop/rock.
Hadde man ikke visst bedre (og hvis platen hadde kommet ut for 20-25 år siden), kunne man kanskje tatt feil av Seven og et band som Blondie. Vokalmessig står iallefall ikke Anette Gil tilbake for Debbie Harry.
Dette hører man først og fremst på åpningslåten «Is This», som på mange måter er betegnende for store deler av albumet; Raske temposkifter og smårockete gitarriff samlet rundt Gils vokal.
Intetsigende
Det er grei musikk, og flere av låtene har også fengende elementer (spesielt «Hiding» og «Coca Cola Land»), men det hele blir utrolig kjedelig i lengden. Dess mer man hører på plata, dess mer blir låtene (plagsomt) like, og man tar seg etterhvert i å undre hvor i all verden originaliteten har tatt veien.
I så måte er dette et ypperlig eksempel på den type musikk som enkelte utvilsomt vil kjøpe, men som deretter vil gå inn i den store glemmboka (eller klesskapet for den saks skyld, hvis det er der du plasserer CD'er du ikke lenger gidder høre).
Dette blir rett og slett alt for intetsigende og pregløst!
Dette gjør også sitt til at tretallet på terningen i dette tilfellet blir ganske så svakt.
