Kunsten å flås med et smil

Dagens Næringsliv publiserte sist lørdag en artikkel om bonusordninger i dagligvarebransjen. I korthet handler det om at de de store matvarekjedene presser ut alle slags underlige rabatter og kontantbetalinger fra leverandørene for at de i det hele tatt skal ta inn varene deres. Det koster også penger å få eksponert varene, og som leverandør kan du åpenbart også kjøpe deg til eksklusivitet på et felt, slik at bare du og ingen konkurrenter slipper til.

Så hvis du lurer på hvor det ble av yndlingstannpastaen din, gir det deg kanskje en idé om hva som kan ha skjedd.

Hvor pengene fra leverandørene blir av, er et åpent spørsmål. De kommer ihvertfall ikke deg og meg til gode i form av lavere priser, snarere tvert imot. Når det bare finnes ett eller et fåtall alternativer, får butikken anledning til å ta høyere priser.

Situasjonen er alvorlig, slik de stadig flere oppfølgingsartiklene i DN beskriver det. Steinar Kristiansen, tidligere en av toppene i Norgesgruppen, beskriver det slik på forsiden av avisen i dag:

"Jeg har jobbet i en mafialignende kultur. Vi skydde ikke noen midler."

Jeg er ikke overrasket.

Er du?

Et hestehode foran

For følelsen av å være et slaktoffer for rike kjøpmenn er nærmest like norsk som ski på beina. Vi er utrolig greie med de store kjøpmannskjedene, så greie at grunnleggerne (mafiabossene?) er milliardærer alle som en.

Det er noe i vår grunnleggende holdning til dagligvarebutikken.

En Sigrid er knapt for en inngangsbillett å regne i kolonialen.

Hvis jeg bruker 500 kroner i sportsbutikken, gjør jeg en liten investering. Avkreves jeg 250 av frisøren, føler jeg at han flår meg. Står det 750 kroner på bensinpumpa vurderer jeg å verve meg i Fremmedlegionen. Men setter jeg beina innenfor dagligvarebutikken, er en lapp med Sigrid Undset på knapt for en inngangsbillett å regne en gang.

Mat er dyrt i Norge. Nesten pinlig dyrt. Men det pinligste er at vi betaler uten å mukke.

Mens vi svetter og banner over en literpris på bensin som nærmer seg tiern, betaler vi gladelig like mye for en liter melk. Noen av oss betaler det dobbelte av dette igjen for en liter vann, bare vannet bærer et navn fra en dal eller et vann i en nasjonalpark eller noe sånt.

Det som er sugd opp av jord og hav fra en plattform i Nordsjøen og senere raffinert fra en seig, svart klissete gjørme til bensin koster altså bare det halve eller stundom det kvarte av en liter vann tappet i Rondane eller Larvik. Endatil er stoffet fra Nordsjøen avgiftsbelagt slik at mer enn halvparten av det du betaler går rett til staten, mens vannet fra Rondane selges med redusert moms.

Du skriker og hyler over bensinprisen, mens du går forbi springen med klart rent vann på bensinstasjonen og plukker med deg en flaske Imsdal til 25 kroner halvliter'n fra kjøleren.

Vi er en saueflokk av forbrukere, og vi har lært oss kunsten å flås med et smil. Vi er i hendene på en "mafialignende kultur", hvor de ulike konkurrerende mafiagrenene er de tre-fire store matvarekjedene.

For å holde oss til mafia-metaforene her: Vi er et hestehode foran.

(Lidl-ig morsomt, ikke sant?)

Bare én utgang
Nok blødmer.

Det fascinerende nå er å observere, fra dag til dag, hvordan denne saken utvikler seg i mediene. Det å få et kobbel journalister fra den rosa avisen på seg er ingen lek. Gi meg hvem som helst, bare ikke den gjengen der.

Når Dagens Næringsliv får ferten i blod, utspiller det seg gang på gang et skuespill som mest av alt bringer tankene hen til et typisk naturprogram fra BBC. På savannen zoomer kameraet inn en flokk hyener, stolte, flotte, men også nådeløse jegere, som jakter i flokk. Når en bøffel angripes av flokken, er argumenter nytteløse, enten de er gode eller dårlige. Enten kommer du deg i sikkerhet fortere enn svint, ellers kan vi andre bivåne enda et dramatisk skuespill på savannen, en kamp på liv og død.

Med skrekkblandet fryd, og med David Attenboroughs entusiastiske kommentarer i bakgrunnen, grøsser vi oss gjennom scenene hvor bøffelen systematisk og nådeløst rives i filler.

Vi vet, David Attenborough vet, og byttet vet at det finnes bare én utgang.

Det finnes bare én utgang ...

Når hyenene kommer fra media, er byttets reaksjonsmønster til forveksling lik bøffelens. Først avvises alle beskyldninger helt, og man distanserer seg og gjør seg utilgjengelig. (Bøffelen vender ryggen til hyeneflokken og løper.) Når kobbelet ikke gir seg, går man til motangrep. (Bøffelen snur seg mot flokken og går til motangrep med horn og klover.) Advokatene hentes inn for å formulere sinte brev og true slarvende kilder til taushet. (Bøffelen sparker og prøver å riste av seg jævlene som bare biter seg hardere fast.)

I dagens Dagens Næringsliv advarer advokaten Kyrre Eggen DN-journalistene mot å bruke Steinar Kristiansen som kilde. Advokatens mandat, der han fremstår som ekspert i medierett, er å la det skinne gjennom at kilden DN ikke er troverdig. Men advokaten blir fullstendig, unnskyld uttrykket, "rævkjørt" av journalisten:

"Eggen sier at NorgesGruppen fra 1. januar 2004 har innført forbud mot at ledere tar imot gaver fra leverandører.
- Foranledningen for det var at det ble avdekket at noen hadde tatt imot gaver, sier Eggen.
- Da bekrefter du altså at det har vært mottatt store gaver?
- Nei, nei, nei. Nå får du jammen gi deg. Jeg bekrefter ikke at det har vært store gaver. Når det ble kjent at noen hadde mottatt gaver, satte man ned et forbud mot dette.
- Nettopp.
- Altså, jeg kjenner ikke denne saken i detalj slik at jeg kan si med sikkerhet at noen har mottatt gaver. Jeg antar at noen har mottatt gaver.
- Det var ikke det du sa i sted?
- Ja, men så korrigerer jeg meg selv."

Skjønner? To minutter ute på savannen, så ligger han hjelpeløst og spreller.

Vi vet, den rosa avisen vet, advokatene vet og byttet vet: Det finnes bare én utgang.

Say "cheese".