«Forbannelsen: The Grudge»
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
«The Grudge» er nok en «Ikke gå opp på loftet!»-film hvor handlingen foregår i Japan. Filmen er en nyversjon av japanske Takashi Shimizus «Ju-on» fra 2002.
Shimizu har også regissert denne utgaven, som har amerikanske skuespillere i de sentrale rollene. I likhet med andre skumle skrekkeligheter fra Japan, som for eksempel «The Ring», har «The Grudge» absolutt de ingrediensene som skal til for å få deg til å hoppe i kinosetet: En skummel liten gutt, et spøkelse av en japansk dame med langt mørkt hår som kommer krypende ut av krokene, speil og gammal overtro. Hollywood kan simpelthen ikke få nok av denne formelen for tiden, og filmer om forbannelse og spøkelser selger som hakka møkk.
«Ikke gå opp der Buffy!!» (Foto:Filmweb.no)
Denne fryktinngytende historien kretser rundt et besatt hus i Tokyo. I dette huset skal Karen (Sarah Michelle Gellar) debutere som hjemmehjelp for en amerikansk dame. Den pleietrengende ligger vettskremt og paralysert i sengen, og klarer såvidt å stønne ut noen usammenhengende ord. Både kvinnens tidligere hjemmehjelp og familie har forsvunnet på mystisk vis.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDet er nemlig slik at alle som går inn i dette huset kommer til å lide en forferdelig skjebne, ettersom det har skjedd noe forferdelig der for lenge siden. Nå må Karen prøve å stoppe kjeden av ondskap.
Ikke gå opp på loftet!
«The Grudge» tar i bruk de mest eldgamle av alle skrekkfilm-virkemidler: En person kommer inn et sted, hører en skummel lyd, velger å følge etter lyden - som blir høyere og høyere, inntil ... skriiiik!!
Og de første to-tre gangene er dette skikkelig skummelt. Man hopper til og får frysninger på ryggen. Men etterhvert blir det bare irriterende. Det er nesten som om man kan sette klokka etter når spøkelsene kommer fram. Sånn cirka hvert tiende minutt. Du kan sammenligne «The Grudge» med å sitte på en skummel berg-og-dalbane. Man hyler litt, men innerst inne vet man at det bare er tull.
Det er mulig du liker «Forbannelsen: The Grudge» dersom du likte:
Artikkelen fortsetter under annonsenSkremmende lite logikk
Det som plager meg med «The Grudge», er at historien er så svak. Filmen preges både av logiske brister og forvirrende fortellerkunst.
For det første så utvikler ikke karakterene seg i det hele tatt i løpet av filmen. Jeg er selvsagt ikke ute etter en dyp personlighetsanalyse i en skrekkfilm fra Hollywood, men det hadde vært kjekt å i alle fall vite hvem folk er før de blir drept. Ellers er det vanskelig å bry seg om at de dør.
For det andre så oppfører alle vi treffer i filmen seg komplett idiotisk. Det ligger selvsagt i denne sjangerens natur at man skal gå opp på loftet, selv om det ender med forferdelse, men det får da være grenser. Samtlige personer vi møter renner ned dørstokkene til det besatte hus selv om de vet at de kommer til å dø av det.
Jeg skulle også ønske at hovedrolleinnehaver Gellar fikk vist seg fram litt mer og vært litt tøffere. Når jeg ser henne i kamp med de skumle spøkelsene ønsker jeg mest av alt at hun skal ta fram vampyrslakter-våpnene sine og gi dem en omgang.
Er du kun ute etter å bli skikkelig skremt, og er villig til å legge igjen fornuft og logikk hjemme, er «The Grudge» verdt pengene.
Og én ting kan du forbanne deg på; oppfølgeren er nok allerede på vei.
