Gir vi for mye til Asia?
Jordskjelvet i Indiahavet og de forferdelige ettervirkningene har rystet menneskeheten i mer enn en forstand. Vi snubler over hverandre for å bistå i hjelpearbeidet, personlig ved å reise dit, eller ved å vrenge lommebøkene for penger. Nettet dirrer av aksjonsiver og grasrotkampanjer.
Skjør i knollen
Selv superkapitalist
Trygve Hegnar
er blitt lettere skjør i knollen. Han var den første som sa at vi ikke skal gi 10 millioner, 100 millioner eller 1.000 millioner. Vi skal gi ti milliarder, eller én prosent av oljefondet, oppfordret han på lederplass i et anfall av dårlig skjult menneskelighet.
Min respekt for Hegnar vokste ved det. Det er jo ikke akkurat en moderne Robin Hood som tar fra de rike og gir til de fattige han har profilert seg som tidligere, snarere tvert imot.
(Hegnars appell er for øvrig i tråd med hva Folkeappellen ber om. Bakmennene ber alle sende brev til myndighetene ved å besøke nettstedet til Folkeappellen.)
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenPolitikerne
Respekten for sentrale politikere er ikke inne i samme vekstkurve, for å si det pent. Den eneste gruppen som vel i dag har større utfordringer med selvfølelsen enn medfølelsen synes å være utvalgte departementssjefer og ministre. Særlig er respekten for statsminister og utenriksminister blant det norske folk i dag på et lavmål. Vi kan gjerne unnskylde dem at heller ikke de forstod katastrofens omfang i de første timene og døgnene - det var noe som seg langsomt inn over oss alle sammen. Vanskeligere er det å unnskylde den følelsen vi sitter igjen med av at vårt lands fremste politiske ledelse er unnfallende, farer med bortforklaringer og er mer opptatt av å legge skyld på andre enn å stå frem som rakryggede og ærlige ledere når katastrofen rammer.
Slikt er vanskelig å unnskylde. Men løpet er ikke kjørt. Det er fremdeles mulig å hente seg inn.
Og det har kanskje sine fordeler med slike politikere også. Uten at lederne våre var så handlingslammede, ville vi kanskje ikke fått den samme handlingsviljen i folket. Det er noe med at når staten ordner opp, så trenger ikke vi å gjøre det. Så kanskje ryggesløsheten i regjeringskvartalet denne gang har vært en velsignelse for de katastroferammede i landene rundt det Indiske hav.
For mye av det gode?
Det jeg lurer på, og som jeg har lyst til å lufte med deg her i dag, er dette: Er det i ferd med å bli for mye av det gode? Bør vi trekke pusten litt og få et lite overblikk før vi tømmer statskassa og sender den til Asia? Er det rett og slett på tide å sette bremsene på? Ta det med ro?
Når engasjementet er som sterkest er det også mest sårbart. De rammede trenger ikke bare hjelp i dag, i morgen og neste uke. De trenger hjelp i år fremover. Med det enorme engasjementet som er i dag, aner det meg at det hele snart eksploderer med et kjempesmell hvor vi mette av inntrykk og trette av sorg blir liggende igjen som våte vaskekluter alle sammen.
Så kanskje vi skal skru ned farten littegrann?
Ja, det er fantastisk med en slik giverglede. Ja, la oss handle. Ja vi skal gi. Men la oss ikke handle overilt. La oss ta noen kontrollspørsmål først: Hva er det egentlig som trengs der nede? Hva er katastrofens omfang? Hvordan skal vi prioritere? Vil ti milliarder, eller seksti som andre har tatt til orde for, kunne brukes på fornuftig vis, eller vil det bidra til å skape en overoppheting av økonomien der nede? Bør vi spre det utover tid? Hvor lenge? Og hvis vi gir ti milliarder til denne katastrofen, hvordan bør det påvirke hva vi gir til andre, lignende katastrofer? Hva om det kommer en ny, enda verre katastrofe som i mindre grad involverer nordmenn? Er vi da villige til å gi ti milliarder til?
Artikkelen fortsetter under annonsenFor vi skal huske midt i alt, at selv i et forholdsvis kort tidsperspektiv er ikke dette den største katastrofen. Øst-Pakistan (nå Bangladesh) ble i 1970 rammet av en syklon og tidevannsbølge som tok 500.000 liv. Landet rammes jevnlig av lignende katastrofer, selv om denne tok ekstraordinært mange liv. Kina ble i 1976 rammet av et jordskjelv som forsiktig anslått tok 250.000 liv. I Afrika er katastrofen mer eller mindre permanent.
Spar på kreftene
I rettferdighetens navn skal det sies at organisasjonene som mottar pengegavene antagelig har vett på å spre ressursene utover og ikke brenne alt kruttet med en gang.
Likevel frykter jeg at denne nyvåknede humanitære ånden som til og med har myknet Hegnars profittmotiverte hjerteslag vil forsvinne like fort som nyttårsrakettene vi ikke skjøt opp i år. Etter noen sekunders åndeløs beundring er det over.
Artikkelen fortsetter under annonsenJordskjelvet har rystet oss, og vi er alle forandret. Hvordan skal vi sikre at endringene blir varige, slik at verden gjennom denne grusomme katastrofen faktisk blir et bedre sted?
Ikke vet jeg.
Det eneste jeg vet er at vi, med stor grad av sikkerhet, vil vite at vi virkelig er på vei mot noe nytt dersom Trygve Hegnar i fremtiden
ukentlig
, eller
daglig
tar til orde for å ta fra de rike og gi til de fattige.
Inntil da ... spar på kreftene, er du snill. Da varer de lenger.
Mer i Magasinet
• Flodbølgekatastrofen i Sørøst-Asia
• Offentliggjør listene over savnede nordmenn
• Kvikke klikk: Katastrofen på nett
Norske nettmedier:
• Aftenposten: Flodbølgekatatrofen
• NRK: Flodbølger i Sør-Asia
• Siste.no: Flodbølgen
• TV 2 Nettavisen: Alt om flodbølge-katastrofen
Her samles alle artikler skrevet om saken.
• VG: Flodbølgekatastrofen
Utenlandske medier:
• Aftonbladet: Alt om katastrofen
• Expressen.se: Katastrofen i Sørøst-Asia
• BBC: Asia Quake Disaster
• CNN: Waves of destruction
• Hjelposs.info
• Official Thai Tsunami Information Center
•
Kripos savnet-liste
Mer i Startsiden:
• Bistandsorganisasjoner
• Aktuelt: Flodbølgekatastrofen i Sørøst-Asia