Skremmende lydighet

Et av adferdspsykologiens mest kjente eksperiment sprang ut av det store spørsmålet alle stilte seg etter 2. verdenskrig: Hvordan kunne så mange delta i grusomhetene som fant sted?

Hva var det som fikk vanlige mennesker til å begå de mest bestialske handlinger, og som vekket sadisten i den vanlige mannen i gaten?

Den vanlige holdningen var at sadismen bare bodde i noen enkelte, og at en selv ville oppføre seg helt annerledes i en lignende situasjon. Den amerikanske psykologen Stanley Milgram (1933 - 1984) viste at det slett ikke var ikke var tilfellet.

Stanley Milgram (1933 - 1984) var en av 1900-tallets mest markante psykologer.

Stanley Milgrams eksperiment

Året var 1961 og den amerikanske psykologen Stanley Milgram ved Yale-universitetet i Connecticut, USA, rekrutterte deltagere til et psykologisk eksperiment. De som ville delta i eksperimentet skulle få utbetalt 4.50 dollar for en times arbeid, og ble bedt om å møte opp på Yale, hvor eksperimentet skulle foretas.

Deltakerne, som bestod av både damer og menn i alderen 20 og 50 fra ulike samfunnslag, trodde de skulle delta i et eksperiment om hukommelse og læring. Det Stanley Milgram ikke hadde fortalt deltakerne, var at det var de selv som var de virkelige forsøkspersonene. Det som skulle testes var hvor langt en person var villig til å tøye sin moral under mildt press fra autoriteter.

Eksperten (E) overtaler personen (S) til å gi smertefulle elektriske sjokk til en annen person (A), som i virkeligheten er en skuespiller. Mange personer fortsatte å gi elektriske sjokk på tross av skuespillerens bønn om nåde.

Eksperimentet til Milgram bestod av en autoritetsperson (en skuespiller som lot som om han var en professor i hvite klær), en «elev» (som også var en skuespiller), samt en «lærer» som skulle styre en elektrisk sjokkgenerator.

Personen som var elev fikk elektroder festet til kroppen, og ble plassert i et annet rom. Herfra skulle han svare på ulike matematiske oppgaver og gjengi puggede ordrekker.

Læreren, som ikke visste at de andre var skuespillere, var den egentlige forsøkskaninen i dette eksperimentet. Denne deltakeren skulle styre en elektrisk sjokkgenerator med knapper fra 15 til 450 volt, og fikk instruksjoner om å gi eleven elektriske sjokk dersom det ble svart galt. Han fikk også beskjed om å øke styrken med 15 volt for hvert gale svar som eleven ga.

Lengst til høyre sitter skuespilleren som lot som om han var «professor». I glassboksen til venstre sitter den andre skuespilleren, som agerte smerte.

Hensikten var å se hvor langt personene var villige til å gå med hensyn til støt før de nektet å fortsette.

Ble oppfordret til å fortsette

Etter hvert som strømmen skruddes opp, ga skuespilleren som spilte elev i økende grad uttrykk for smerte. Han hylte og skrek og tryglet om at eksperimentet måtte avsluttes. Dersom deltakeren vegret seg for å gi strøm, fikk han eller hun oppmuntringer som at «det gir ingen varige effekter» eller «det ødelegger prosjektet om du ikke fortsetter».

En av forsøkspersonene, George Caldwell, sees her til venstre i det han er i ferd med å gi elektrosjokk til skuespiller Charles Donelly.

Mange av deltakerne viste ekstremt ubehag etter hvert som forsøket skred fram. De svettet, stammet, skalv, bet negler og var tydelig stresset og nervøse. Skulle de gjøre som de fikk beskjed om, eller skulle de sette seg opp mot en autoritetsperson?

I forskningsrapporten sin beskriver Stanley Milgram dialogen mellom en av forsøkspersonene, 50-år gamle Fred Prozi og professorskikkelsen i hvite klær:

Prozi:

Jeg klarer ikke mer. Jeg vil jo ikke drepe mannen. Hører du ikke hvordan han skriker?

Professoren:

Som jeg har sagt før, elektrosjokket kan være smertefullt, men...

Prozi:

Men han skriker jo om hjelp. Han takler det ikke. Hva kommer til å skje med ham?

Professoren (med behersket faktapreget stemme):

Eksperimentet krever at du fortsetter.

Prozi:

Aah, men, ehh, jeg vil jo ikke at mannen skal bli syk der inne. Du skjønner hva jeg mener?

Professoren:

Uansett om eleven liker det eller ikke, så må vi fortsette til vi er ferdig med alle ordene.

Prozi:

Jeg nekter å ta ansvaret. Han er jo der inne og roper på hjelp.

Professoren:

Det er absolutt essensielt at du fortsetter, Prozi.

Prozi:

Det er for mange spørsmål igjen her. Jesus. Tenk om han ikke klarer det? Jeg mener, hvem skal ta ansvaret om noe hender med ham?

Professoren:

Jeg tar ansvaret dersom noe hender. Vær så snill og fortsett nå.

Og til tross for at eleven gir uttrykk for smerte og trygler om at eksperimentet må avsluttes, velger Prozi å fortsette. Tydelig ukomfortabel henvender han seg flere ganger mot professoren for å oppfordre om å sette strek. Men med rolig stemme ber professoren Prozi om å fortsette. Eksperimentet avbrytes først når eleven slutter å reagere. Prozi hadde da skrudd sjokkgeneratoren opp til maks. Hele 450 volt. Det var dødelig dose. Eleven var «død».

Tilfellet med Fred Prozi var typisk. I valget mellom bønnen fra eleven og autoritetens oppfording om å fortsette, valgte de fleste deltakerne å lytte til autoriteten i hvit frakk. De fortsatte med å gi stadig større doser strøm, mens skuespilleren skrek og vred seg etter beste evne.

Til Milgrams store forbløffelse var det få av deltakerne som ga seg før 300 volt. Alle hadde fått instruksjoner om at de tre øverste trinnene på sjokkgeneratoren kunne være dødelige. Likevel var det hele 65 prosent av de som deltok i eksperimentet som skrudde måleren helt til topps, 450 volt, som altså var dødelig dose.

Hvordan kunne det skje?

Ingen av deltakerne i Stanley Milgrams eksperiment var sadister. De var vanlige mennesker, som deg og meg. Forklaringen til hvordan de likevel kunne gi «eleven» en dødelig dose strøm, til tross for at de så konsekvensene av hva de gjorde, skyldtes ansvarsforskyvning og en distanse til handling og konsekvens.

Etter hvert tenkte de ikke lenger på om handlingen de utførte var moralsk eller ikke. De tenkte på om den var teknisk korrekt utført. Og siden ordren kom fra en vitenskapelig autoritet, lå det en ordrestruktur i det. Handlingen er ikke egentlig din. Og moralen tar de som er over deg ansvar for.

Lydighet mot autoriteter er et felles trekk i hvilken som helst sosial organisasjon.

Eksperimentet til Stanley Milgram viste en gang for alle det moderne menneskets autoritetstro, og at «vanlige mennesker» er i stand til å påføre andre den største smerte når de bare tror at det er forordnet av lover, regler eller av autoriteter som godkjenner deres handlinger.

• Den offisielle forskingsrapporten.
• Mer om eksperimentet.

Har du tips om spennende historier vi kan skrive om, send et tips!