Lyttelua 70 (Pippienkelt)

Nå når svenskene er i limbo er det på sin plass med litt Eldkvarn-magi.
Nå når svenskene er i limbo er det på sin plass med litt Eldkvarn-magi.
Artikkelen fortsetter under annonsen

Lyttelua trøster svenskene med kremmusikk fra moderlandet.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Svenskene er i sjokk.

- Hvorfor det?

- De gikk på hue og ræva ut av European Song Contest

- European hvafornoe?

- Du vet, Melodi Grand Prix?

- Så bra!

- Så bra?

- Ja, for da skjønner vel SVT at de heller bør bruke penga på svensk kvalitetsmusikk.

- Som for eksempel?

- Det er du som er journalisten. Men i kveld spiller Eldkvarn på Rockefeller. Capice?

Som sagt så gjort.

Eldkvarn: Limbo

Jo da, Lua har helt rett, han. Eldkvarn spiller på Rockefeller i Oslo i kveld. Og selvfølgelig skal jeg se på Plura og hans våpendragere for sånn cirka trettiende gang. Å si at jeg digger Eldkvarn er trolig århundrets understatement.

Forelskelsen begynte i 1987 etter at jeg hadde fått sparken av det som den gang var kvinnen i mitt liv. Det var nemlig da jeg kjøpte Eldkvarns «Himmelska dager. At jeg spilte «Jag vil inte förlora igen» minst hundre ganger etter utdrivelsen fra paradiset, er ingen overdrivelse.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Himmelske dager

Jeg hadde tapt. Det var det ingen tvil om. Men etter å ha hørt «Himmelska dager» nonstop i cirka en uke var jeg allerede på vei opp fra knestående. Og da det gikk opp for meg at jeg var en fri mann, takket jeg min skaper og Eldkvarn.

1999 var et usedvanlig godt år. Jeg traff kvinnen i mitt liv, United vant the treble og Eldkvarn ga ut «Limbo».

Jeg kan fremdeles fornemme eksplosjonen i mitt indre da jeg hørte «Limbo» for første gang, og lukten av svette og forventning som fylte den mørkeblåe stua mi.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter å ha hentet skiva på Platekompaniet på Grønland, satt jeg på trikken og leste gjennom tekstene. Noe som i seg selv var en sterk opplevelse. Jeg husker at jeg vurderte å ta en drosje fordi jeg synes trikken gikk så alt for sakte. At jeg hadde lyst til å reise meg opp fra trikkesetet og skjelle ut trikkesjåføren.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da jeg endelig var hjemme og hadde løpt opp trappene, slengt fra meg jakka og forsiktig plassert cden i spilleren, slapp jeg meg forsiktig ned i den gule stolen og trykket på play. Og vips! På et tidels sekund skiftet tiden fil og lukket meg inn i evighetsmodus.

Limbo er en plate som trygler om å bli hørt. Måten Plura med vemod og innlevelse synger om savn, anger og kjærlighetens mange valører, er tidvis så hudløs og utleverende at det er umulig ikke å bli berørt.

Om du hører på «Som om du var här», «Nådens hand» og «Huvudet högt», tror jeg du skjønner hva jeg mener.

Thåström: Skebokvarnsv. 209

Akkurat som Plura og Eldkvarn er Joakim Thåström en ekspert på å lukke meg inn i evigheten. For hver gang jeg spiller «Skebokvarnsv. 209», som utvilsomt er et av tidenes beste svenske album, vris på mystisk vis tiden ut av meg. Jeg slutter å eksistere og blir en del av musikken som omhyller meg. Da jeg i fjor skulle kåre tiårets beste album gikk «Skebokvarnsv. 209» av med seieren. Noe som, for å bruke en av mine døtres terminologier, var et pippienkelt valg. Jeg var nemlig aldri i tvil.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Og det er jo litt rart, all den tid jeg lever i en musikkboble 24/7 året rundt.

Å gjøre en akademisk øvelse ut av hvorfor akkurat «Skebokvarnsv. 209» er så fantastisk bra, er fånyttes. Musikk handler om følelser, ikke hvite frakker og metodelære.

Når det er sagt; hadde jeg hatt hovedfag i Thåströms samlede hadde jeg garantert vektlagt mannens evne til å treffe tidsånden. For det hersker liten tvil om at Thåström gjennom band som Ebba Grön, Imperiet og egen solokarriere, har truffet en nerve i den svenske folkesjelen.

Personlig tror jeg det er sårheten, nærheten og vemodet som gjenspeiles både i tekstene og musikken som får meg til å gå ned på knærne hver gang jeg hører låter som «Brev till 10:e våningen», «Ingen sjunger blues som Jeffrey Lee Pierce», «Fanfanfan», «Främling överallt», «The haters» og «Stjärna som är din».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men uansett hva jeg tror så er det følelsene, og ikke intellektet, som får meg til riste av glede hver gang jeg er på konsert med mannen, som akkurat som Jeffrey Lee, har en stemme som skjærer som en kniv. En stemme som får meg til å tenke på tog som kan ta meg langt, langt bort.

Håkan Hellström: Ett kolikbarns bekännelser

Håkan Hellström og jeg har en ting til felles. Vi elsker begge Plura og Eldkvarn. Noe som, etter en kort tenkepause, resulterte i følgende svar da jeg spurte om han kjente meg igjen sist gang jeg intervjuet ham: «Ja, det er du som gillar Eldkvarn».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Se TV-intervjuer med H. Hellström her

Et svar som medførte enda mer prat om bandet som startet karrieren i 1971 som Piska mig hårdt.

Hellströms tredje skive, «Ett kolikbarns bekännelser», er et fyrverkeri av følelser og energi. De fantastiske låtene, den tidvis vaklevorne vokalen, de livsbejaende og følsomme tekstene, den litt rølpete men like fullt stilfulle produksjonen, er hovedingrediensene i det som for meg fremstår som Hellströms beste album så langt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Om du hører på «Ett kolikbarns bekännelser» to ganger i uken kan du kaste alle vitaminene og kosttilskuddene i skapet under vasken på kjøkkenet. Om du hører den tre ganger i uka kan du risikere å bli forvandlet til en superhelt.

Men om du skal få fullt utbytte av Göteborgs største sønn, er du pukka nødt til å se mannen live. Konserten med Hellström på Peace & Love-festivalen for noen år siden, var så til de grader fartsfylt, energisk og proff at redaktør Berg og jeg slåss om adjektivene da vi skulle rapportere hjem.

Hadde spillerne til Brann løpt like mye som Hellström hadde de garantert ligget på toppen av tabellen.

Eller kanskje ikke. For årsaken til Hellströms enorme suksess er ikke all løpingen. Det er de fantastiske låtene.

Pippienkelt, ikke sant!