Them Crooked Vultures: «Them Crooked Vultures» (Sony Music)Steintøffe gribber

Med alt de har klart å finne av rått kjøtt i bagasjen treffer rockens nye superguppe deg med full kraft. Them Crooked Vultures har alt det progressive og intellektuelt utfordrende som har kjennetegnet Led Zeppelin-bassist John Paul Jones liv etter legendestatusen med Plant/Page.

Du kjenner en råere post-grunge nerve enn den Dave Grohl tok med seg fra Nirvana til Foo Fighters. Og ikke minst er den karakteristiske kirurgiske metal/stoner-presisjonen som kjennetegner Josh Homme veldig tilstede.

Rock i sin pureste form

Om du er det minste allergisk mot rock i sin pureste og mest kompromissløse form kommer Them Crooked Vultures til å gi deg noe langt hardere å kurere enn svineinfluensa. For det er en veldig sterk primal kraft tilstede selv om Them Crooked Vultures utfordrer intellektet vel så mye som huleboerens instinkter. De jager frem sine røtter som rockmusikere – uten på noen måte å se seg tilbake!

Det er mye David Byrne-rytmikk i kulissene på flere av låtene Them Crooked Vultures river opp av gulvet. Den kantete, funky og latinsk inspirerte undergrunnsrocken han formet og videreutviklet med Talking Heads. På en låt som «Minde Raser, No Chaser» høres gjengen ut som en blanding av husbandet på legendariske CBGBs i New York anno 1978 og et Foo Fighters/ QOTSA/ Zeppelin som har vært på en liten Robinson-ekspedisjon i Brasils jungel sammen med Sepultura.

Den nesten åtte minutter lange «Warsaw Or The First Breath You Take After You Give Up» er en fantastisk eggende vandring langs Byrnes melodiøse kvaliteter og en nesten Doors-mørk stonermelankoli som avsluttes med en bluesjammete gitarsolo og et progressivt bassledet parti som sender tankene til Led Zeppelin anno1975.

Herlige «Caligulove» er ikke mye dårligere og «New Fang» har det enkle og geniale riffet som kan bli en klassiker. Garantert en kommende livefavoritt, men også den eneste låta du risikerer å gå lei på denne skiva – men for et kanonriff!

Friskt og ekte

«Scumbag Blues» har et John Paul Jones/ Zeppelinsk riff og er en bluesy bassrocker som garantert også får Jack Bruce-fansen ut av skapet. «Bandoliers» er det nærmeste du kommer en Foo Fighters melodisøkende rocketeft på dette albumet.

Bredden her er som sagt stor. Summen fanger både essensen i 70-tallets tidlige tunge rock, de progressive røttene fra samme æra, grønsjnerven Nirvana grunnla og den klinisk presise stoner-rocken QOTSA har gjort til sin egen. Alt dette kombineres best på «Dead End friends». En låt som fanger Nirvana, Stooges og The Doors i en og samme låt. En annen favoritt er den ravende rockeren «Gunman».

Rocken har sjelden vært råere, friskere, mer ektefølt og «på tur» siden John Paul Jones spilte med Led Zeppelin. Det må være noe med den mannen!