Tyskland mer selvbevisst

Det er en tendens som var tydelig allerede før vi fikk en ny tysk samlingsregjering mellom kristelig-demokratene (CDU-CSU) og fridemokratene (FDP). Den nye utenriksminister, FDP-lederen Guido Westerwelle, er en ambisiøs mann som ønsker å sette sitt preg på utenrikspolitiken. Det samme gjør den meget populære Theodor zu Guttenberg når det gjelder forsvarspolitikken. Og forbundskansler Angela Merkel vil de neste fire år være en like skinnende stjerne på den diplomatiske himmel som hun var i siste periode. Hun var så mye ute på reiser at noen av hennes partifeller mente hun forsømte sine oppgaver på hjemmebane.

Men det er ikke først og fremst her at nøkkelen til tysk utenriks- og sikkerhetspolitikk ligger. Det dreier seg om en mer langsiktig politikk som begynte med Berlin-murens fall og Tysklands gjenforening. Under Helmut Kohl var tyskerne ytterst forsiktige med å markere egne nasjonale interesser. Tyskerne skulle fremme sine interesser først og fremst gjennom EU i tillegg til NATO. Dette var også noe av forutsetningen for at Tysklands allierte aksepterte gjenforeningen, til tross for Storbritannias innbitte motstand.

Forsvarsminister Theodor zu Guttenberg. Foto: AP

Tilbakeholdenhet og skyldkompleks

Tyskernes tilbakeholdenhet hadde mye å gjøre med skyldkomplekset etter Hitler-Tyskland. De ville ikke skape engstelse for tysk revansjisme i de land som hadde lidd på grunn av den nasjonalsosialistiske politikk. Her har tyskerne vært overfølsomme, samtidig som de mer enn andre har tatt et oppgjør med sin egen fortid. Ingen av Hitler-Tysklands forbundsfeller eller ofre har vært så ærlige om fortiden som Tyskland. Det gjelder også Norge.

Under EU-paraplyen

EU var altså paraplyen alt skulle skje under. Dette kunne bli så absurd som jeg opplevde det når jeg i 1980-årene og tidlig på 1990-tallet holdt foredrag rundt omkring i landet for Den norske atlanterhavskomite. Den vesttyske (etter 1990, tyske) ambassadør fulgte ofte med på lasset, og han sørget alltid for å avslutte debatten etter mitt foredrag med at «Tyskland har ikke egne nasjonale interesser; det er kun gjennom EU at Tyskland agerer internasjonalt». «Nasjonale interesser» var faktisk et tabuord. Jeg fikk vite at det var gått ut en klar instruks i det tyske utenriksdepartement om at dette ord over hodet ikke måtte brukes.

Utenriksminister Guido Westerwelle. Foto: AFP

Etterkrigsgenerasjonen

Ikke alle tyske politikere og diplomater likte denne selvpålagte tvangstrøye. De som var små barn under Hitler-regimet eller ble født etter 1945, kunne ikke skjønne at de skulle gjøres ansvarlig for de forbrytelser som deres fedre og besteforeldre hadde begått. Et historisk ansvar, ja vel, men ikke noe som skulle binde tysk utenriks- og sikkerhetspolitikk for evig og alltid, mente de unge.

Egon Bahr og fyordet

Det var den gamle SPD-politiker Egon Bahr, som var Willy Brandts nærmeste medarbeider i Øst-politiokken, som først tok fyordet «nasjonale interesser» i sin munn. I intervjuer og avisartikler slo han fast at Tyskland selvsagt hadde nasjonale interesser slik andre stater har det. Hvorfor skulle franskmenn og briter kunne arbeide åpent for sine nasjonale interesser mens tyskerne måtte bake dem inn i EU-terminologi? Jeg husker flere intervjuer jeg som korrespondent hadde med Egon Bahr om dette, og han ga meg sin bok «Deutsche Interessen» der han nettopp bruker det gamle tabuord.

En ny politikergenerasjon

Den nye generasjon av tyske politikere med Angela Merkel og Guido Westerwelle i spissen har ingen hemninger med å tenke og handle i nasjonale interesser. Det hadde heller ikke den avgåtte utenriksminister Frank-Walter Steinmeier.

Denne nye tendens i tysk utenriks- og sikkerhetspolitikk vakte reaksjoner i nasjonalistiske og populistiske kretser i nabolandene Tsjekkia og Polen, til tross for at disse land hadde fått enomisk hjelp fra Tyskland og det var ved tyskerne hjelp de ble medlemmer av EU og NATO.

Omgitt av bare venner og allierte

I dag er denne Tysklandsskepsis blitt dempet betraktelig, selv om flyktningeorganisasjonens rolle i tysk politikk av og til fremkaller sterke følelser. Her spiller striden om et minnesmerke over tyske flyktninger fra østområdene (Die Vertriebende) en viss rolle. Men stort sett kan tyskerne med hånden på hjertet si at de er omgitt av bare venner og allierte for første gang i sin historie. Tyskland har ikke noe fiendtlig forhold til noen av sine naboer.

Mer euroskeptiske

Den nye tyske nasjonale selvbevisst gir seg flere utslag. Tyskerne er blitt mer euroskeptiske selv om regjeringens medlemmer ikke uttrykker seg slik. Men heller ikke de er upåvirket av folkestemningen. Tyskere flest mener at de betaler for mye til EU og får for lite igjen, og de er ytterst skeptiske til en ytterligere utvidelse av unionen. De synes Tyskland først og fremst må ta vare på sine egne økonomiske interesser, spesielt i en krisetid da finansproblemene oppstod helt andre steder, men rammer tyskerne hardt. Angela Merkel kritiserer de regjeringer som bruker skattebetalernes penger til å hjelpe ut firmaer i nød, men lar dette komme grådige konsern- og banksjefer til gode. Kritikken har adresse både til USA og Storbritannia. Merkel vil ha statlige reguleringer for å møte disse utfordringer. Hun står fast på prinsippet om «sosial markedsøkonomi».

Problemet Afghanistan

En klarere tysk nasjonal markering, om ikke akkurat allenegang (Alleingang), ser vi i Afghanistan der tyskerne nå har den tredje største troppekontingent. Berlin har vært meget forsiktige med å sette inn sine soldater i spesielt farlige områder, og de har ikke villet øke sine bidrag så meget som amerikanske generaler krever. Det tyske folk er gått lei av hele krigen som de betrakter som et håpløst foretagende. De vil ut av den hengemyr som de betrakter Afghanistan som. Både media og politikerne er mer skeptiske til Afghanistan-engasjementet enn vi er i Norge, og tyske militære er også mer åpne.

Krever ikke toppstillinger

Den nye tyske selvbevissthet arter seg ikke i krav om toppstillinger i internasjonale organisasjoner. Tyskerne var ikke interessert i presidentvervet i EU, og de er beskjedne når det gjelder krav på kommissærer. Berlin viste ingen interesse for generalsekretærstillingen i NATO og overlot den uten videre til danske Anders Fogh Rasmussen. Heller ikke krever tyskerne toppstillinger i WTO (World Trade Organization), Det internasjonale pengefond, Det internasjonale atomenergibyrå eller i FN.

Britisk forvirring

Dette tolker særlig britiske kommentatorer som om Tyskland er blitt mer passivt internasjonalt og nå vender sin oppmerksomhet innover. Men samtidig er det en bekymring for større tysk selvbevissthet, for ikke å si arroganse. Dette avspeiler den forvirring som preger britiske politikere og pressefolk når det gjelder Tyskland. Er det noe sted i Europa der man i dag kan tale om en antitysk stemning, så er det i Storbritannia. Det gjelder ikke bare fotballpublikumet, men presumptivt opplyste kretser.

For anglofile i Norge

Det er synd at norske medier og politikk fortsatt er så anglofilt orientert og så lite bevandret i kontinentaleuropeisk tenkemåte. De fleste journalister som skriver om Tyskland, kan ikke tysk. De baserer seg på oversettelser til engelsk eller på Reuters, The Economist og The Guardian og endog britisk boulevardpresse. Det gir ingen virkelig innsikt i tysk politikk og samfunn.

Vil fjerne atomvåpnene

Det registreres knapt at tyskerne er meget aktive på et område som tradisjonelt har opptatt nordmenn, nemlig atomvåpnene. Utenriksminister Westerwelle har allerede startet prosessen for å bli kvitt de siste amerikanske atomvåpen på tysk jord. Det er taktiske atomvåpen som ikke har noen militær interesse, men som amerikanerne holder på for ikke å uroe østeuropeerne og tyrkerne som baserer seg på amerikansk kjernefysisk beskyttelse.