Det var en misforståelse at Berlin-muren ble åpnet så tidlig. Det kunne ha gått mye verre hvis ikke blant annet et politbyråmedlem hadde surret, skriver vår kommentator Jahn Otto Johansen (Arkivfoto 1989, John Gaps III, AP).
Det kunne gått helt galt!
<pNår 20-årsdagen for åpningen av Berlin-muren feires i disse dager, tar de fleste det for gitt at dette var den eneste mulige utgang på en historisk prosess. Men det kunne ha gått forferdelig galt.</p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
URIKS PÅ LØRDAG
Hver lørdag kommenterer journalistveteranene Jahn Otto Johansen og Jan-Erik Smilden både kjente og mindre kjente aktuelle utenrikstemaer for ABC Nyheter.
Les hele serien her: Uriks på lørdag
Det er en tendens i festtalene og kommentarene til å betrakte åpningen av Berlin-muren, Jernteppets fall og DDRs og Sovjetunionens oppløsning som historisk determinisme. Mange tror at utviklingen i sovjetblokken var forutbestemt til å gå slik. Men så enkelt er det ikke. Utviklingen kunne ha tatt en helt annen og mer skjebnesvanger retning. Historiske prosesser kan gi ganske forskjellige utfall.
Det er en kjensgjerning at de vestlige statsmenn og deres etterretningstjenester ikke regnet med at det skulle skje så raskt og på en slik måte, selv om mange mente at frihetstrangen og sovjetsystemets økonomisk sammenbrudd før eller siden ville gjøre slutt på det.
Åpningen av Muren kom overraskende
Jeg registrerte under mine bakgrunnssamtaler i det nasjonale sikkerhetsråd i Washington 10. november 1989 at ingen hadde ventet at Berlin-muren skulle bli åpnet så tidlig og på en så fredelig måte. Og ingen trodde at Tyskland skulle bli gjenforent etter bare ett år. Men liksom ingen forutså dette, kunne alle - politikere, akademikere og journalister - etterpå forklare nøyaktig hvorfor dette hadde skjedd.
Washington reagerte i 1961 så forsiktig på byggingen av Berlin-muren at Willy Brandt og vestberlinerne ble dypt bekymret. De trodde de skulle bli latt i stikken. Dette fikk jeg en sterk følelse av da jeg 13. august fulgte Willy Brandt til sonegrensen.
Willy Brandt en krigshisser?
Da jeg kom til Washington som Rockefeller-stipendiat i januar 1962, fikk jeg høre av president Kennedys pressemedarbeidere, Ted Sorensen og Pierre Salinger, at de Det hvite hus syntes Willy Brandt maste for mye. De betraktet ham nærmest som en krigshisser.
Da jeg fortalte dette på et seminar på Freie Universität i Berlin i 1998, ble de tyske Amerika-eksperter sinte og avfeide mine påstander som tøv. Men nå ser jeg at den amerikanske diplomaten William R. Smyres som var stasjonert i Berlin dengang, fortelle til Spiegel Online at John F. Kennedy opprinnelig hilste Muren velkommen.
President Kennedy fremstilte dette som en suksess for Vesten, noe det ble propagandamessig senere på grunn av de brutale dødsfallene. Men det Kennedy tenkte på, var de trusler den sovjetiske president Krusjtsjov hadde kommet med i Wien få måneder i forveien. Han ville nekte vestmaktene adgang til Vest-Berlin og skulle tvinge dem ut. Det fryktet Kennedy kunne føre til krig.
Derfor betraktet han oppførelsen av Berlin-muren med lettelse. Muren er bedre enn krig, sa han. Krusjtsjov kunne nå avblåse presset på Vesten siden han hadde stanset masseflukten og dermed reddet DDR. Dette inntrykk ble forsterket ved at russerne passet på at de vestallierte fortsatt fikk reise fritt inn i og ut av Øst-Berlin. Det ble ikke lagt hindringer i veien for land- og flyforbindelsene til Vest-Berlin, i motsetning til 1948-49 da Stalin forsøkte seg med en blokade.
«Ich bin ein Berliner»
USAs president John F. Kennedy holdt sin berømte tale foran Vest-Berlins rådhus i Schöneberg 26. juni 1963 (Foto: akg-images)
Det var først etter en tid at Kennedy forstod det var nødvendig med solidaritetsdemonstrasjoner. Helten fra Luftbroen, general Clark, ble sendt til Vest-Berlin, og så kom visepresident Lyndon B. Johnson. Men han drev bare vagkamp med sikte på sitt hjemmepublikum. Det var først i 1963 at president Kennedy kom og sa de berømte ord fra balkongen på Schöneberger Rathaus: «Ich bin ein Berliner!» Jeg stod blant de hundretusener nede på plassen og følte den elektriske stemning.
Nå hadde verden opplevd en cubakrise som kunne ha kastet oss ut i en kjernefysisk katastrofe, og russerne satset på den tredje verden, først og fremst Afrika og Midt-Østen. Den kalde krigen ble en «krig ved stedfortreder» (War by proxy). Amerikanerne og russerne støttet hver sin part i borgerkrigene i Angola og Mozambique, og Moskva støttet araberne mens Washington støttet Israel.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Uforberedt på 1989
De vestlige statsmenn var helt uforberedt på det som skjedde i Sovjetblokken i 1989. Riktignok hadde Ronald Reagan, som stadig undervurderes i Vest-Europa og av sine amerikanske motstandere, støttet det polske Solidaritet med penger og trykketeknisk utstyr, mens de vesteuropeiske ledere ga blaffen i polakkenes frihetskamp.
Utviklingen i Polen og Ungarn i 1989 ble registrert av Washington, men ikke tillagt noen stor betydning. George H. Bush ville ikke utfordre Gorbatsjov.
Men da den tyske gjenforeningsprosessen kom igang, ga Bush den sin fulle støtte. Sammen med Helmut Kohl og Mikhail Gorbatsov gjorde han dette mulig. Den franske president Francois Mitterand var derimot kritisk, og enda mer negativ var Storbritannias Margaret Thatcher. Hun fryktet et gjenforent, sterkt Tyskland og opptrådte direkte usolidarisk.
Men selv om Bush og Gorbatsjov var avgjørende for gjenforeningsprosessen, så forstod ingen av dem hva om skjedde i 1989. Riktignok sa Gorbatsjov til de østtyskere ledere at de gjerne måtte styrte DDRs statsoverhode Erich Honecker, men han skjønte ikke styrken i den østtyske protestbevegelse. Han forstod heller ikke de sterke nasjonale strømninger i Øst-Europa og Baltikum.
Det beste som kan sies om Gorbatsjov og Bush var at de lot utviklingen i Øst-Tyskland gå sin egen gang. Deres passivitet viste seg å være en fordel. Gorbatsjov fortjente Fredsprisen mindre for det han gjorde enn det han ikke gjorde. Han nektet å sette inn den godt utrustede og veltrenede sovjetiske vestarmè mot de østtyske demonstranter.
Dramatisk i DDR
Øst-tyske soldater på muren ved Brandenburger Tor 12. nov. 1989. (Foto: Jørn H. Moen, Scanpix)
Men utviklingen i DDR kunne ha tatt en annen retning. Det kunne ha gått riktig galt. Det var sterke krefter i Stasi, Folkepolitiet og Folkearmeen som ville bruke rå makt mot demonstrantene. Det var meget dramatisk i Leipzig da store menneskemasser samlet seg i og utenfor Nikolai-kirken. I Dresden ble de væpnede styrker satt i full alarmberedskap, og sykehusene fikk beskjed om å forberede seg på mange falne og sårede.
Det kunne også ha gått galt i Berlin der hundretusener samlet seg på Alexanderplatz til det største folkemøte i DDRs historie den 4. november eller da utålmodige østberlinere den 9. november krevde at grensen ble åpnet. Spesielt dramatisk var det i Bornholmer Strasse der det ikke skulle mere til enn at en nervøs grensevakt hadde begynt å skyte, før det hadde eksplodert.
«Historiens vakreste misforståelse»
Det var en ren misforståelse at grensen ble åpnet allerede 9. november om kvelden og østberlinerne strømmet inn i Vest-Berlin der de ble hilst velkommen med bananer og D-mark. Politbyråmedlemmet Günter Schabowski rotet så mye på en pressekonferanse at vesttysk fjernsyn og østberlinerne trodde tillatelsen til grenseåpning var gitt. Men parti- og statsledelsen hadde bestemt at dette først skulle skje senere og på en måte som var ydmykende for østberlinerne. Die Welt kaller dette «den vakreste misforståelse i historien».
Men det kunne altså ha gått galt både da og tidligere. Mange i det østtyske maktapparet var innstilt på å bruke makt. Det kunne ha ført til blodige sammenstøt, og dersom de sovjetiske garnisoner var blitt angrepet, ville ikke bare DDR, men store deler av Sentral- og Øst-Europa vært satt i brann.
Vi ville da ha fått et helt annet Europa enn det vi opplever idag. Intet kunne da tas for gitt.
Les flere «Uriks på lørdag» her.
