PLATE: Kent: «Röd» (RCA/Sony)Motbydelig bra

(ABC Nyheter): Hva er det med 2009 og synthpop?

Mye kan tyde på at synthpop er den nye vinen, for selv om Kent allerede på den to år gamle forgjengeren «Tillbaka Till Samtiden» gjorde et syvmilsretrodykk tilbake til den gamle sjangeren, er det først på blodferske «Röd», bandets åttende studioalbum, at svenskene virkelig tar synthene helt ut.

Best i klassen

I likhet med blant annet Depeche Mode , Karin Park og a-ha, for å nevne noen av årets mange «tilbake-til-synthpopen»-aktører, tar det mange betegner som Skandinavias største band et syvmilssteg nedi synthgryten og leverer den hittil sterkeste søknaden til årets synthpopalbum.

Selv om «Röd» kan karakteriseres som et reinspikka synthpopalbum, er det likevel aldri tvil om at dette er en samling låter signert Jocke Berg og hans medsammensvorne i Kent.

Albumet åpner svulstig og pompøst med kirkekorsang i «18:29-4», før de blytunge synthriffene skjærer gjennom i introen av «Taxmannen» og setter standarden for hvor ferden skal gå videre. Herfra og ut går det nemlig bare en vei.

Det er likevel urovekkende å merke hvor fristende det er å finne noe ved Kent anno 2009 som kan rive bandets retrouttrykk i stykker. Det er like nærliggende å dra dem ned i avgrunnen ved å sammenligne dem med tidligere bragder som «Isola» (1997) og «Hagnesta Hill» (1999), de to platene som til nå har vist Eskiltuna-bandet på sin kvalitative høyde i karrieren.

På 2000-tallet har imidlertid Kent bare vokst seg større og større, dog uten at noen av de påfølgende albumutgivelsene har satt like dype spor etter seg.

Utenpå det meste

Paradoksalt nok, viser det seg at bandet ved å ty til synther som hovedelement i musikken makter å levere et produkt som går utenpå det meste bandet har gjort tidligere. Den «nye» retroinnpakningen kler dem faktisk oppsiktsvekkende godt, og svenskene reaktualiserer sjangeren med både innlevelse og dybde.

Der «Tillbaka Till Samtiden» gjennom bidrag som «Ingenting» viste at Kent så absolutt var inne på noe ved sin reformatering fra pop- til synthpopband, gjør de mot formodning en enda bedre figur her gjennom sterke bidrag som «Taxmannen», «Svarta Linjer» og singelsporet «Töntarna» (se video under), som umiddelbart plasserer dem helt der oppe sammen med sine landsmenn i 80-tallets synthpophelter i Adolphson-Falk og Lustans Lakejer.

Man skulle kanskje tro at vi da med ett var tilbake i den gamle sjangerens glansperiode. Men så er faktisk ikke tilfelle med Kent slik de fremstår på «Röd». De makter med stor overbevisning å tilføre uttrykket sin egen erketypiske signatur, samtidig som vi aldri er i tvil om at vi befinner oss i 2009 og ikke i 1981.

Vellykket sjangeroppdatering

Ser vi bort fra den svulstige åpningen og de litt Coldplay slash U2-aktige komposisjonene til Berg, står «Röd» tilbake som et overraskende, men helhjertet forsøk på å tilbakeføre en oppdatert utgave av en gammel sjanger som de fleste innen inngangen av dette året nok hadde lagt bak seg for lengst. For Kent lykkes med denne oppskriften - nesten helt inn til mål.

Nevnte «Töntarna» kommer som albumets nest siste spor, men utpeker seg som albumets - om ikke bandets - beste låt noensinne. Å plassere dette bidraget så langt ut på platen vitner om at Kent har et overskudd og at de holder nivået oppe hele veien inn.

Det føles nesten motbydelig å måtte innrømme det; men Kent har med «Röd» levert sitt kanskje mest helstøpte album til dags dato!