Morrissey: «Swords» (Polydor/Universal)Mange perler

Morrissey leverer fortsatt et overskudd av gode låter.
Morrissey leverer fortsatt et overskudd av gode låter.
Artikkelen fortsetter under annonsen

<pSelv om han på coveret ser ut som en gammel mann som har gått seg vill i skogen, viser Morrissey med «Swords» at han fortsatt produserer et overskudd av gode låter.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Morrissey følger med Swords opp sin egen tradisjon med å gi ut samleplater bestående av singler, B-sider og alternative versjoner. Praksisen strekker seg helt tilbake til tiden med The Smiths, men denne gangen ble den ryddige løsningen valgt og singler og rariteter er droppet til fordel for det som tydligvis regnes som de beste B-sidene. Dette har ført til en noe mer enhetlig samling låter samtidig som man slipper å sitte med følelsen av å betale for noe man har betalt for før.

Med fare for å få enkelte ihugga fans på nakken, må jeg innrømme at jeg tilhører dem som mener at Morrissey var best da han produserte hit etter hit sammen Johnny Marr i The Smiths. Ikke noe vondt om de tidligere soloplatene, men comebacket med «You Are The Quarry» i 2004 markerte for meg en ny start med friskere materiale fra en imponerende vital og selvsikker artist.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Kvalitetsnivået er kanskje ikke like jevnt høyt som i «glansdagene», men det synker heller aldri under det som må regnes som mer enn godkjent.

Åpner sterkt

Uansett materialet som ligger bak, så er det som kjent aldri mangel på nerve og tilstedeværelse hos mannen, ei heller på denne samlingen til tross for at låtene spriker i tre retninger. Det ligger jo i selve konseptet B-sidesamling at låtmaterialet ikke alltid hører hjemme på fullverdige album og hele 18 låter hentet fra singelutgivelsene til de platene som har kommet ut på 2000-tallet, er med på plata. Det fører kanskje ikke overraskende til en noe ujevn spilleliste, men likevel er det nok av perler her til å tilfredsstille en hver fan.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Åpningen er spesielt sterk med «Good Looking Man About Town» og «Don´t Make Fun Of Daddy´s Voice» som rett og slett har blitt nye favoritter på høyde med albumfavorittene «All You Need Is Me», «I Like You» og «Irish Blood, English Heart». Også «Ganglord» stikker frem, og minner samtidig vagt om «How Soon Is Now?». Plata ruller videre uten de helt store høydepunktene, og et merkelig og heller unødvendig vokalt «pauseinnslag» kalt «Sweetie-Pie», før «Christian Dior» kommer med sin vante sarkasme, og «Shame Is The Name» toger inn med sitt nesten skamløst allsangvennlige refreng der Chrissie Hynde tar seg av backingvokal.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mot slutten av plata er det «It´s Hard To Walk Tall When Your Small», «Children In Pieces» og «Because Of My Poor Education» som hever seg over det mer jevne.

Fortsatt høyt nivå

Etter å ha rundet 50, og til og med vist tegn til alderdom ved å kollapse på scenen tidligere denne uka med påfølgende sykehusbesøk, klarer altså Morrissey fortsatt å produsere nok godt materiale til å sette sammen en rimelig vellykket B-sidesamling.

Den mest hardbarka fansen kjøper jo slike utgivelser uansett, men også for mer moderate fans er det mange perler å hente blant restene av Morrisseys musikalske produksjon de siste årene.