PLATE: Fuck Buttons: «Tarot Sport» (ATP) [import]Ekstremsport

«Tarot Sport»

(ABC Nyheter): Tidlig kveld, søndag 6. juli 2008, Roskilde Festival, Danmark. Jeg står i Astoria-teltet sammen med en kompis, utenfor har det så smått begynt å regne, Jay-Z skal straks begynne sin konsert på Orange Scene, og jeg har mest lyst til å komme meg inn i bilen og dure avgårde mot gamlelandet før rushet starter.

På Astoria-scenen står imidlertid to små engelskmenn som er av en annen oppfatning. De står vendt mot hverandre og stirrer inn i sine laptop-skjermer. Av og til dæljer den ene av full kraft på en gulvtam, av og til fikler den andre med en Gameboy, og somme ganger tar den ene frem en sånn knøttliten leketøyskassettspiller med mikrofon, setter mikrofonen mellom tennene og vræler av full hals. Alt mens øredøvende, forvrengt bass-støy truer med å rive hele teltriggen.

Hypnosen er et faktum, og jeg kommer meg ikke av gårde før det siste skurret for lengst har fadet ut og applausen har lagt seg.

Ypperlige til å levere

Bandet som sto for denne seansen var elektroduoen Fuck Buttons, som senere samme høst blant annet gjestet Mono i Oslo, der en av monitorene faktisk tok fyr midt i alt bråket. Jeg har sikkert sagt det før, og jeg kommer garantert til å si det igjen: Elektronika er ikke en sjanger jeg kjenner spesielt godt. Derimot vil jeg sitere legenden og superprodusenten Steve Albini: 'I like noise. I like big-ass vicious noise that makes my head spin. I wanna feel it whipping through me like a fucking jolt.' Og big-ass vicious noise er Fuck Buttons ypperlige til å levere.

Fjorårets debutalbum «Street Horrrsing» var en seksspors meditasjon i elektronisk støy og suggererende rytmer. Dersom Sunno))) er en motreaksjon til metallens konformitet, kan man si at dette albumet var en tilsvarende motreaksjon til, tja... new rave. Innadvendt, krevende, bråkete, men akk så deilig når man først blir kjent med det.

Duoens nye album «Tarot Sport» låter imidlertid et par hakk mer raffinert. Den forvrengte vokalen er borte, det samme er bass-skurrene som kunne få hjernen til å løsne. Men det betyr slett ikke at det er noe dårligere enn det forrige.

Bør fenge postrock-fans

Fuck Buttons' musikk baserer seg på loops og lydmanipulering, og tidvis minner «Tarot Sport» om både Animal Collective og Dan Deacon (som med «Bromst» har levert årets beste elektronikaplate). Fuck Buttons skyr imidlertid hooks og vokal på dette albumet, og lar heller låtene vokse og gro av seg selv. Fans av Explosions In The Sky, Mogwai og annen postrock vil kunne finne mye glede i denne plata. Det låter herlig organisk og naturlig, selv om det knapt er et eneste akustisk instrument med på albumet.

Høydepunktene på «Tarot Sport» er utvilsomt de tre lengste sporene. «Surf Solar», «Olympians» og «Flight Of The Feathered Serpent» klokker inn på rundt ti minutter hver, og er rett og slett mesterlige epos, tre musikalske reiser. Fuck Buttons viser seg her som professorer i kraftfulle, men enkle arrangementer. De tar seg god tid, men bruker den klokt - på trollbindende vis er musikken konstant i utvikling samtidig som loopene er monotone på grensen til det banale. Og det er uhyre effektfullt.

Dette albumet er noe av det vakreste og mest hypnotiserende jeg har hørt på lenge. Så sett på deg hodetelefonene, skru opp volumet, og gå deg en lang tur i høstregnet!