Ublidt møte med pressen

Hvor mye skal mediene rapportere? Her sitter Tjostolv Moland i Kongo. (Foto: Tore Meek, Scanpix)
Hvor mye skal mediene rapportere? Her sitter Tjostolv Moland i Kongo. (Foto: Tore Meek, Scanpix)
Artikkelen fortsetter under annonsen

<pMedienes håndtering av folk med sjokkskader eller psykiske lidelser er et minefelt, et minefelt jeg kjenner litt for godt.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Torsdagens Dagbladet-forside med bilder av en åpenbart forstyrret Tjostolv Moland fra rettslokalet i Kongo akkompagnert med tittelen «Se hvor syk han er» skapte så voldsomme reaksjoner at Dagbladet så seg nødt til å unnskylde ordvalget.

Sårbare i medienes søkelys

Senere stod Molands mor frem i samme avis og ba om at mediene ikke må slutte å vise hvor syk sønnen hennes er, at det eneste som teller er at han får hjelpen han trenger for å overleve.

Men i alt oppstyret rundt saken er det lett å glemme at vi har sett denne type medieovertramp før.

Vi så det etter tsunamien i Thailand julen 2004, hvor et fjernsynsintervju med en tydelig sjokkskadet mor som ikke visste om barnet hennes var i live ble vist verden over. Vi så det etter skolemassakeren på Virginia Tech i 2007, og vi ser det i intervjuer med pårørende etter alvorlige ulykker og katastrofer.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Disse forvirrede, sjokkskadde menneskene - eller de med åpenbare psykiske lidelser som fanges opp i eller fremprovoserer store nyhetssaker - er ofte drømmemateriale for journalister på jakt etter «sterke menneskelige» vinklinger. Men samtidig som vi til tider ser grove presseovertramp i slike situasjoner, bør vi heller ikke fremstille de vurderingene som gjøres som enklere enn hva de er. Og tro meg, jeg har vært på begge sider av medienes søkelys her.

Mitt eget møte med tabloidpressen

Som 17-åring ble jeg kjørt ned på en øde skogsvei og forlatt for å dø i en grøftekant. Jeg ville ikke vært her i dag om ikke hunden min hadde hentet hjelp, men det er en annen historie. Da saken kom opp i retten dukket det opp en tilsynelatende stresset journalist som bare trengte et kjapt bilde som han like tilsynelatende allerede hadde fiks ferdig, i alle fall i sitt eget hode. Bildet skulle være av meg som tok gjerningsmannen i hånden under overskriften «Jeg Tilgir Deg».

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Han fikk aldri den saken. Ikke fordi jeg bar noe brennende hat til gjerningsmannen: Jeg hadde og har ingen erindring av ulykken. Den, og alt som skjedde frem til rettsaken fremsto for meg som helt uvirkelig. Men noe i meg - kanskje føltes det feil, kanskje for surrealistisk - fikk meg til å si nei.

Grunnen til at jeg forteller om min egen historie i denne sammenhengen er at jeg i etterkant ser at jeg fremdeles må ha vært i sjokk. Jeg mistet alt som het redsel etter den dramatiske hendelsen: etter uventet å ha våknet opp på et sykehus og blitt fortalt at jeg nesten hadde mistet livet i en ulykke jeg ikke hadde noen erindring av virket det meningsløst å gå rundt å bekymre seg for alt galt som kunne skje - det hadde allerede skjedd.

Vanskelig vurderinger

Kanskje fikk jeg en personlighetsforandring, kanskje bare en naturlig reaksjon på en ekstrem situasjon - uansett varte det i flere år etter ulykken. Poenget er at jeg kunne ha latt journalisten ta det bildet, jeg var sårbar, manipulérbar, ikke helt klar over rekkevidden av mine egne avgjørelser.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Burde jeg blitt beskyttet mot meg selv? Tja, jeg var ikke så lett å tøyle. Jeg tror jeg kunne ha levd med et slikt avisoppslag av meg som tok gjerningsmannen i hånda - selv om det i etterkant ville føltes feil. Jeg har tross alt livet mitt, det andre er bagateller. Men å se tilbake på situasjonen i dag gjør meg pinlig klar over at jeg lett kunne ha gjort noe jeg ville angret på fordi verden føltes ganske så uvirkelig, jeg var ikke helt meg selv der og da. Jeg liker ikke å se på meg selv som noe offer, men vi kan om ikke annet konstantere at jeg var på andre siden av medienes søkelys enn det jeg er i dag, og jeg befant meg i en sårbar situasjon.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Stilles til ansvar

Utenfor en nyhetsjournalists ofte skjeve virkelighetsbilde fremstår slike eksempler, som i saken min, bare grelt. Det finnes grenser det aldri vil være OK å tråkke over, og det er en klar forskjell mellom det å rapportere det som skjer og å produsere sine egne nyheter som jeg vil hevde at journalisten som dekket min sak prøvde å gjøre. Men hvis vi skal være helt ærlige så bør vi også reflektere over at den formen for opportunisme nevnte reporter fremviste her ofte fremelskes i mediebransjen, beundres til og med.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Formålet mitt med å fortelle denne historien er ikke å henge ut nevnte journalist, jeg ønsker vel så mye å si at å bedømme hvordan man skal håndtere mennesker i sjokk eller med psykiske lidelser er en vanskelig vurdering. Vi har klare tilfeller som med Moland, vanskelige tilfeller som etter tsunamien - hvor man helst vil snakke med de som stå midt oppe i det, men de av naturlige årsaker er sterkt preget av det som har skjedd - og ofte også ytterst uklare tilfeller som med folk som har opplevd alt fra trafikkulykker til voldtekt.

Vi møter mennesker som er på sitt mest sårbare. Det ligger et STORT ansvar for mediene her. Men i nettalderen, hvor alle med en blogg eller Twitter-konto kan være sin egen forlegger, er det heldigvis et ansvar mediene stilles til rette for oftere og oftere - også der hvor pressen selv så altfor godt skjønner vurderingene som ligger bak den «umusikalske» dekningen.

Les flere medierapporter fra Kristine Løwe:

* Skal vi tvinge kvalitet på folk?