Jo Nesbø "Panserhjerte" (Aschehoug Forlag, 2009)Tidenes norske krim

Jo Nesbø er ute med boken "Panserhjerte" på Aschehougs høstliste.
Jo Nesbø er ute med boken "Panserhjerte" på Aschehougs høstliste.
Artikkelen fortsetter under annonsen

<pMed «Panserhjerte» er det ikke lenger tvil om at Jo Nesbø er Norges krimkonge. Spørsmålet er om han ikke også er Europas, for ikke å si verdens beste krimforfatter.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Anmeldelse av Jo Nesbøs «Panserhjerte», Aschehoug 2009, av Thomas J.R. Marthinsen.

«Panserhjerte» er åttende bok om den alkoholiserte drapsetterforskeren Harry Hole. Serien om Hole har gått sin seiersgang i Norge – og opplaget har økt for hver nye bok. Denne gang er førsteopplaget på svimlende 100 000 eksemplarer. Det spørs om ikke forlaget allerede nå bør vurdere å trykke opp flere. For dette er en kriminalroman som fortjener så mange lesere som den muligvis kan få.

Hong Kong-flyktning

Vi møter Harry Hole på en møkkete madrass i Hong Kong. Der har han søkt tilflukt i kjølvannet av hendelsene i Snømannen-saken. Han tilbringer dagene med å spise glassnudler i en sliten nuddelsjappe – og ruse seg vekk fra virkeligheten med opium som han bytter til seg i en skitten tåteflaske. Han har gitt opp. Resignert, han har ikke mer å kjempe for. Så kommer etterforskeren Kaja Solness med flyet fra Oslo. Mandatet er å finne Harry Hole og bringe ham til Norge. Han er den eneste som kan hjelpe politiet som har skjønt at de mest sannsynlig har å gjøre med en ny seriemorder.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Nifst drivende tempo

Handlinga i «Panserhjerte» tar leseren med på en heseblesende, skjebnesvanger reise fra Hong Kong til Oslo via et totalt og fullstendig gjennomkorrumpert Kongo. To drap er begått. To kvinner er funnet omkommet på grusomste vis. Politiet står uten ledetråder. I bakgrunnen lurer en skipsrederarving, hennes tilkommende ektefelle – og en stortingsrepresentant som jogger ute nattestid for å komme i bedre form. Så skjer det nok et drap. Politiets oppmerksomhet dras mot ei turisthytte på snaufjellet. Om gjestene som har overnattet der en natt. En etter en av turistene blir funnet drept. Er det en sammenheng? Og hva i all verden kan motivet være?

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Harry Hole kommer tilbake til et Oslo han ikke gjenkjenner, men han blir fort varm i trøya. Han har nye kolleger, sjefene har nye problemer – og knivingen om makt og anseelse på Voldsavsnittet og i Kripos når uante høyder. I utgangspunktet nekter Hole enhver befatning med etterforskningen. Han er ferdig med drap. Ferdig med gjerningsmenn, han klarer ikke flere forsvinninger, sjalu ektefeller og forferdelige barndomsminner. Men det er som om Saken lokker ham til seg. Som om den hvisker navnet hans. Og i politiets egne rekker er det noen som ikke holder ord.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nesten alene mot røkla

Allerede fra «Flaggermusmannen» gjorde Jo Nesbø den genistrek at han fant opp en hovedkarakter som det går an å like selv om han er stappfull av feil. Selv om han er håpløst rettferdighetssøkende. For Harry Hole er ingen uskyldsren, ukomplisert etterforsker. Han ligger i strid med kolleger som er mer interessert i sin egen karriere enn å finne gjerningsmenn. Han er håpløs på kjærlighetsfronten. Han er den tørrlagte alkoholikeren som sprekker gang på gang. Det Jo Nesbø har gjort med Harry Hole, er å gi det lesende publikum en litterær skikkelse som først og fremst kjenntegnes ved sin menneskelighet. Som alle mennesker har han vonde minner og flyktige drømmer. Men først og fremst har han en klokkertro på at de som står bak et drap skal tas. Uansett hvem de er eller hvem de er venner med. Og uansett om han risikerer både sitt eget liv og livene til dem han holder kjært. Om det så dreier seg om hans egen far.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Aldri stillestående

«Panserhjerte» er en mustein av en krimbok. Den bikker godt over 600 sider. Men ikke ett sekund – ikke ett eneste! – er boka kjedelig. For den står aldri stille. Handlingen spinner deg som leser inn i et inferno av spekulasjoner og mulige motiver, hensynsløse gjerningsmenn og sakesløse ofre. Uten å røpe for mye av bokas innhold, kan det sies at betegnelsen «panserhjerte» er et begrep som benyttes i forbindelse med snøras. Det er en tilstand du kommer i om du blir tatt av et ras og tettpakket snø klemmer så hardt om lungene dine at det eneste surstoffet du har, er det som allerede finnes i blodbanene dine når du blir begravd. Da har du nøyaktig fire minutter igjen å leve.

Mesterlig

Med fare for å høres panegyrisk ut: Jo Nesbø har skrevet den beste norske kriminalromanen noensinne. Men det stopper ikke der. For det som gjør boka så stor, er at den står seg i hvilket som helst selskap. Du kan kaste Hemingway etter Nesbø, og han vil ikke velte. Han vil kanskje vakle litt, men så vil han la Harry Hole reise seg igjen. Blodig og forfyllet, i ferd med å miste taket om alt og alle. Men han reiser seg. Det er bare å gratulere Nesbø med å ha skrevet sin beste bok hittil. Og be til alt som kan krype og gå om at det ikke varer så lenge før Harry Hole igjen kommer på banen. Dette er ikke bare Norges beste krimbok. Det er kanskje verdens beste.