Tom Russell: «Blood And Candle Smoke» (Proper/Bonnier Amigo)Historie på timeplanen

«Blood And Candle Smoke»

(ABC Nyheter): Tom Russell er en ekte norgesvenn. Men han er også en betydelig del av det musikalske amerikanske grunnfjellet.

At begge deler har blitt mer enn høflig applaudert fra vår side gjennom 20-30 år er en betydelig fjær i hatten til det norske folks musikksmak. De dyptpløyende røttene i den amerikanske countrytradisjonen har vi en naturlig sans for, og Tom Russell burde like naturlig være President Obamas favorittartist innen country som Eric Bibb har blitt erklært det innen blues.

Kryper sørover

Lyd og sjelsmessig har Tom Russell krøpet sørover gjennom årene. Fra sin New York-relaterte storbypoesi, ikledt enkle countryharmonier og distinkt trubadurmetoder, via sine store countryrockepos i bandformat, til nå å sitte på en liten taverna nær den meksikanske grense.

Russell besitter fortsatt den urokkelige hvite arven etter Hank Williams-inspirert countrymelankoli i kombinasjon med en kulturelt spisset americana-poesi. Uttrykket er så amerikansk at man kan telle alle stjernene i det amerikanske flagget. At han mer enn noen gang er nærmere sin avdøde sjelesvenn Doug Sahm - både i sjel som uttrykk - kalles modning.

Noen har tatt strømledningene fra bandet hans, men resultatet låter frodigere enn noen gang med en tilstedeværende southern americana og texmex-følelse. Dette er amerikanske musikktradisjoner instruert med samme lidenskapelige sjel og klarsyn som Ry Cooder satte i scene gjennom en byvandring i det gamle L.A., der de meksikanske chicanokvarterene var rasert av kommersielle hvite krefter. Russells sosiale bevissthet, beskrivelser og omtanke kommer tydelig frem. Og han klarer dessuten å sette ordene i en bredere kontekst enn den vi finner på «front porch»-ene i Texas alene.

Amerikansk historieforteller

Tom Russell trekker sin lytter med seg gjennom følelser av den fortsatt mye ubeskrevne amerikanske historien. Overgrep, sosial urettferdighet og en underliggende overbevisning om at alt vil komme for en dag. Enten det handler om slavene som ble hentet i Afrika, de blodige krigene mot Mexico og Vietnam, eller indianerne som ble nedkjempet og jaget for fote, så tar Tom Russell den ydmyke amerikanske trubadurs plass i hjørnet. Han tegner en rød horisont. Det er uunngåelig at det kommer en dag.

Mannens innsikt i amerikansk historie og kriminalitet beskrives nydelig gjennom låtskriver Nick Lowes evne til å levere americana, country og følelsesladet ironi i et spor som «Criminology»; «Jeg er noe mer enn det dere ser».

Emmylou Harris kunne for eksempel aldri verken ha skrevet eller sunget en tekst som dette. Det må en manns perspektiv til for å gjøre det. Men du trenger ikke være mann for å forstå. Det handler om å kle sine overbevisninger nakne. Se sine observasjoner i en maskulint dominert verden, men å gjøre det med en dybde i følelsene som rører selv en hardt prøvet mor.

Musikalsk svinger det svært bredt og harmonisk riktig av denne Russell-utgivelsen. Fra nevnte Nick Lowe-fargede country, americana og popmelankoli til Van Morrison-følelser i glimrende «Mississippi River Runnin' Backwards».

Særpreg

Videre byr Tom Russell på sentrale følelser for Doug Sahms Texas-country og texmex i åpningssporet «East Of Woodtstock, West Of Vietnam». Ja vi finner til og med et slags musikalsk møte mellom den samme Sahm og Paul Simon i «Santa Ana Wind». Det inngås dog aldri noe kompromiss mellom alt dette og Tom Russells særpreg som americana-trubadur og tradisjonell countrymusiker eller singer/songwriter. Til det er denne artisten en altfor karaktersterk tekstforfatter.

Tom Russell maler med bredere pensel enn han noen gang har gjort. I hvert fall på det rent musikalske plan. Resultatet er noe av det ypperste den amerikanske semilegenden har gjort. Det er også en lett tilgjengelig plate, og en utgivelse som det er lett å få et sterkt avhengighetsforhold til.

Så mister President Obama: Om det er noen amerikansk artist som tar pulsen på det å være amerikaner, og er americana- eller country-singer/songwriter med hvert fiber i kropp og strenger, så er det Tom Russell. Og enhver artist som kan trekke frem følelsene til Nina Simone i en sangtekst fortjener å sitte ved de fornemstes bord.