Annerledesvalget

EN SAMMENHENG: Det er to utviklinger som er mer bemerkelsesverdige enn alle de andre, og det er Venstres fall under sperregrensen og Aps store seier. Ganske sikkert er det en sammenheng mellom de to, skriver kommentator Aslak Bonde.
EN SAMMENHENG: Det er to utviklinger som er mer bemerkelsesverdige enn alle de andre, og det er Venstres fall under sperregrensen og Aps store seier. Ganske sikkert er det en sammenheng mellom de to, skriver kommentator Aslak Bonde.
Artikkelen fortsetter under annonsen

<pJens Stoltenberg har gjort narr av spådommene: Ikke tapte han på å regjere, og ikke tapte han på lav valgdeltagelse. Men var det bare Venstre som gjorde at han vant?</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det kommer til å gå en stund før vi får en ommøblering av regjeringen og en ny Soria Moria avtale. Jens Stoltenberg skal være med på FNs hovedforsamling i hele neste uke, og det kan han gjøre fordi det ikke er noen formelle tidsfrister for fornyelsen av regjeringen. Når Stortinget samles, i begynnelsen av oktober, kan Stoltenberg møte med dagens mannskap og dagens politikk. Forslaget til statsburdsjett er nesten ferdig allerede, og de rød-grønne kan velge å legge frem det før man presenterer ny politikk og nytt mannskap for de folkevalgte.

Det betyr også at det blir god tid til å spekulere i nye statsråder og nye dragkamper mellom regjeringspartiene – noe som igjen burde gi rikelig med tid og muligheter til å analysere valgresultatet.

Det er to utviklinger som er mer bemerkelsesverdige enn alle de andre, og det er Venstres fall under sperregrensen og Aps store seier. Ganske sikkert er det en sammenheng mellom de to – Jens Stoltenberg har plukket opp veldig mange av Lars Sponheims velgere i de siste avgjørende dagene. De Venstre-velgerne som var veldig opptatt av å få en borgerlig regjering hadde antagelig gått til Høyre i god tid før den siste helgen, det er de som fryktet en Høyre-dominert Høyre/sentrum-regjering som i løpet av helgen protesterte med føttene og valgte Ap i stedet for Venstre.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette gjør Arbeiderpartiets seier litt mindre imponerende. Hvis det ikke hadde vært for Venstres utvikling, ville Aps relativt store fremgang være en sensasjon både i norsk og internasjonal sammenheng. Det er nemlig ytterst sjelden at et regjeringsparti i et rikt vestlig demokrati går frem. I det oljerike Norge har ikke en regjering fått fornyet tillit av velgerne siden 1993 – da Gro Harlem Brundtland fikk 36,9 prosents oppslutning.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Les alt om valget på ABC Nyheters valgsider

Valgdeltagelsen ble også meget lav denne gangen – på 73,8 prosent – og det skulle i følge konvensjonell visdom føre til at Arbeiderpartiet gjorde det dårlig. Den overraskende sterke Ap-fremgangen kan i akkurat det lyset tolkes som ekstra imponerende, fordi man kan anta at den tradisjonelle sofa-effekten virket – altså at en del potensielle Ap-velgere ble sittende hjemme, fordi de ikke lenger oppfattet det som et skjebnevalg. Når Jens Stoltenberg likevel økte oppslutningen, har han derfor klart å flytte velgere fra andre partier – det anses å være enda vanskeligere i en sluttfase av en valgkamp enn å mobilisere fra hjemmesitternes rekker.

Artikkelen fortsetter under annonsen

På den annen side, kan man si at dette ikke var Ap-ledelsens fortjeneste. Det var utelukkende rotet på borgerlige side og Venstre-folkets tvil på egen ledelse som førte til at de gikk over til Ap. I så fall har Arbeiderpartiet fått ekstra mange velgere til låns denne gangen – de vil forsvinne som dugg for solen ved neste valg. I første fasen av årets valgkamp erfarte Lars Sponheim hvordan det var. Han mistet da mange av de velgerne han hadde lånt fra Høyre for fire år siden.

Den store fordelen for Jens Stoltenberg er at Venstre nå blir sittende igjen med to representanter på Stortinget. Det er ikke sikkert at partiet vil være sterkt nok til å hente tilbake sine velgere. I det hele tatt er det politiske sentrum nå så svekket at Arbeiderpartiet kan gjøre seg berettiget håp om å favne bredere enn det gjorde før. Det gjelder spesielt fordi Høyre nå ser ut til å ha fått mandat fra sine velgere til å fortsette å satse på samarbeid med Fremskrittspartiet.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Den tredje store bevegelsen i dette valget var nemlig at det vi med rette kan si at den politiske høyresiden er blitt styrket. Høyre og Frp har 39 prosent av velgerne bak seg, og de to partiene vil gjøre mye for å gi inntrykk av at de står samlet opp som et alternativ til dagens rødgrønne styre. Det kan bli ytterst krevende både for Høyre og Fremskrittspartiet. De motsetningene som var mellom Fremskrittspartiet og Venstre/Kristelig Folkeparti blir nå til en viss grad flyttet inn til Høyre/Frp. Høyres vanskelige valg mellom Frp og sentrum er kanskje borte, men valget mellom Frp-politikk og sentrumspolitikk vil fortsatt bli vanskelig.


Aslak Bonde er tidligere politisk journalist i NRK og Aftenposten. I dag dekker han norsk politikk som frittstående analytiker med egen spalte i Morgenbladet og Ukeavisen Ledelse. Han skal daglig kommentere valgkampen og Stortingsvalget i ABCNyheter.no. aslakbonde@politiskanalyse.no.