PLATE: Yo La Tengo: «Popular Songs» (Matador/Playground)I sær klasse

«Popular Songs»

(ABC Nyheter): De som vil lese en grundig anmeldelse av dette albumet, med låteksempler og referanser og det hele, kan hoppe videre til neste avsnitt med en gang.

Alle andre kan nøye seg med å lese dette: New Jersey-trioen Yo La Tengo har med «Popular Songs» fanget lyden av en lang natts gode drøm. En drøm du ikke vil våkne fra, en drøm der du svever rundt og ser på det som skjer på kloden: Kjærestepar som møtes, venner som tar en fest, par som krangler og hverdagen som går sin vante gang. Alt observeres gjennom drømmens trygge, behagelige slør, og det hele er en god erstatning for livet selv.

Kjøp «Popular Songs», ta på deg hodetelefonene og lukk øynene.

Jeg har aldri helt fått taket på Yo La Tengo (YLT). Jeg har imidlertid flere av platene deres og hører på dem av og til, men de har liksom aldri helt klart å frelse meg.

Formidler stemninger

For eksempel har jeg ingen favorittlåt av dem. Det skyldes at de i veldig liten grad er et band som handler om låter eller øyeblikk, de er snarere et band som gjennom hele album eller kvarterslange sanger formidler stemninger. Publikumsfrierier er det fritt for, og sangene framføres på lavmælt og sedat vis - nesten som om bandet selv har en viss distanse til musikken.

Derfor er det nok med en god porsjon ironi at Yo La Tengo har valgt å kalle sitt nye album «Popular Songs». Riktignok består plata av 12 spor der brorparten er innenfor femminuttersgrensa, men det er lite listemateriale på dette albumet. Når det er sagt, glimter de virkelig til med noen popperler i albumets første tre fjerdedeler.

Ta «Nothing To Hide», for eksempel. Dette må være den mest utadvendte og rett-fram-rocka YLT-låta jeg har hørt siden «Little Honda» (fra «I Can Hear The Heart Beating As One»). Her merker man faktisk at dette er den samme gjengen som under navnet Condo Fucks slapp skranglerock-plata «Fuckbook» tidligere i år, en plate som ble spilt inn på 35 minutter og inneholdt coverlåter av The Kinks, The Troggs, Slade og dess like.

Strykere og sekstitall

«Nothing To Hide» stikker seg ut som en rocka låt blant de øvrige sangene her. Ellers er «Popular Songs» langt på vei fylt med drømmende midtempo-pop, som med sine lette orgeltoner og slørete vokal nesten kan kalles lounge-aktig. Tidvis minner de faktisk om et mer sedat Stereolab, og det er også fristende å trekke fram Serge Gainsbourg. 60-talls psykedelia og filmmusikk lusker i bakgrunnen - den kule «Periodically Triple Or Double» med sine orgler kunne vært soundtracket til en spionfilm, og Twin Peaks-stemningen er til å ta og føle på i den nydelige, minimalistiske «By Two's».

Så langt inn i popestetikken går YLT her at de faktisk har med seg strykere på noen av låtene. Et djervt steg, vil noen si, men når det funker så bra som i den nesten Motown-aktige duetten «If It's True», har jeg ingen innvendinger. Dette er rett og slett en utrolig søt låt, som markerer seg som et av høydepunktene på en plate som blir mer solid for hver gang jeg hører den.

Tre låter, 36 minutter

Etter ni koselige poplåter virker det imidlertid som om bandet selv har fått nok og satt ned foten. Der «And Then Nothing Turned Itself Inside Out» avsluttes av den fine, 17 minutter lange, «Night Falls on Hoboken» og «I'm Not Afraid Of You And I'll Beat Your Ass» har 11 minutter med fantastiske «The Story Of Yo La Tango» som sistespor, hever Yo La Tengo lista på «Popular Songs»:

Troikaen av sporene «More Stars Than There Are In Heaven», «The Fireside» og «The Glitter Is Gone» avslutter dette albumet, og låtene klokker inn på henholdsvis ni, elleve og seksten minutter. Selv om de to førstnevnte sporene har noe tekst, er alle disse tre for instrumentale låter å regne. Her får bandet utløp for sine post- og krautrockdrifter, og dette er noe YLT kan.

«More Stars Than There Are In Heaven» er helt utrolig drømmende og deilig. Med all sin klangfylte sødme og tekstlinjer som 'We'll walk hand in hand' har Yo La Tengo i denne låta fanget lyden av å være forelsket. Og gjett om det er en fin lyd!

«The Glitter Is Gone» er også et fabelaktig spor, men i en helt annen ende av YLTs spekter. Dette er seksten minutter med motorik krautrock, der drivende trommer og en helt fantastisk bassloop driver avgårde som en traktor. Bassgangen er virkelig noe av det tøffeste jeg har hørt - en monoton, suggererende loop som på et finurlig vis låter som en maskin som gir fra seg en ulyd hver gang et tannhjul går rundt. Over dette støyes og herjes det med gitarer og orgler(?), og det låter helt fabelaktig.

Perfekt plate

Yo La Tengo leverer med «Popular Songs» et album som er forbausende variert og spennende samtidig som de sementerer sitt for lengst etablerte lydbilde. De har en perfekt balanse mellom sødme og melankoli i poplåtene sine, noe som gjør at albumet passer like bra for nyforelskede som for nydumpede. Når de i tillegg har en tøffing som «The Glitter Is Gone» til å avslutte plata, tør jeg påstå at dette er et fullkomment album, som topper alt jeg har hørt av bandet tidligere.

Eller kanskje jeg bare omsider har skjønt hvor bra Yo La Tengo faktisk er?