Valg som voldsmagnet

TROSSET VOLDEN: To kvinner ankommer det strengt bevoktede valglokalet i Mazar-e-Sharif denne uka. Foto: AP
TROSSET VOLDEN: To kvinner ankommer det strengt bevoktede valglokalet i Mazar-e-Sharif denne uka. Foto: AP
Artikkelen fortsetter under annonsen

<pVolden blusset opp i forbindelse med torsdagens presidentvalg i Afghanistan. Fem måneder før parlamentsvalget i Irak gjør landets opprørsbevegelser seg også der klare til «valgkamp».</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen
URIKS PÅ LØRDAG

Hver lørdag kommenterer journalistveteranene Jahn Otto Johansen og Jan-Erik Smilden både kjente og mindre kjente aktuelle utenrikstemaer for ABC Nyheter.

Les hele serien her: Uriks på lørdag

Afghanistan-valget ble ikke det blodbadet man hadde fryktet på forhånd. Et 70-talls voldsaksjoner med «bare» 26 drepte fikk folk som USAs president Barack Obama og NATOs generalsekretær Anders Fogh Rasmussen til å kalle valget «en suksess». Men er det virkelig så enkelt?

Valg bør fortrinnsvis avholdes i perioder der det er fravær av krig. Når USA, NATO, FN, EU og den afghanske regjeringen likevel valgte å gjennomføre torsdagens valg, var det fordi man ønsket å vise at det afghanske samfunnet fungerer og at man ikke lot seg trosse eller true av opprørsbevegelsene i landet, anført av Taliban. Frammøtet under valget skal ha vært mellom 40 og 50 prosent. Det er i seg selv imponerende under de rådende forhold. Men er det nok til at mange medier, norske Aftenposten og Dagsavisen inkludert, kan ha sin hovedvinkling på at afghanerne «trosset frykten og Taliban»?

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

President Hamid Karzai har avgitt sin stemme i Kabul. Foto: APPresident Hamid Karzai har avgitt sin stemme i Kabul. Foto: AP

VG-stemme til Mubarak

Ingen kan kreve at valg i land som herjes av konflikter skal være demokratiske. Midtøsten og Sentral-Asia har ikke akkurat vært preget av rettferdige og åpne valgprosesser. Jeg husker spesielt godt det irakiske parlamentsvalget i Saddam Husseins Irak i 1980. I et valglokale i Arbil i det kurdisk-dominerte Nord-Irak hadde tolken oversettelsen klar allerede før jeg hadde begynt mine intervjuer. Alle jeg spurte kunne med tolkens hjelp fortelle at de var «lykkelige over å delta i verdens mest demokratiske valg». Min oppasser fra det irakiske informasjonsdepartementet kunne også velvillig fortelle både lesekyndige og ikke-lesekyndige hvilke kandidater de skulle stemme på. I 1981, etter drapet på Anwar Sadat, var det presidentvalg i Egypt. Da var jeg vitne til at VGs utsendte medarbeider – for å vise hvor lett det var å fuske – stemte på Hosni Mubarak. Valgmedarbeiderne i stemmelokalet var lykkelige over at en fra det fjerne nord ville stemme på presidentkandidaten deres, den eneste som fikk stille opp selvfølgelig.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Afghanerne strømmet til valglokalene til tross for volden. Foto: APAfghanerne strømmet til valglokalene til tross for volden. Foto: AP

Legitimitet er viktig

Nå er disse eksemplene tatt fra stater som på langt nær kunne kalles demokratiske. Valg i diktaturstater, som Irak var i 1980, er alltid en farse der opposisjonen ikke får stille til valg og der resultatene er forutbestemt. Men valg dreier seg uansett om legitimitet. Før presidentvalget i Afghanistan allierte den sittende president Hamid Karzai seg med noen av de mest beryktede krigsherrene i landet, for å sikre seg avgjørende stemmer. Dersom Karzai fortsetter som president, vil disse alliansepartnerne sikre seg enda større innflytelse enn de allerede har i åra som kommer. Er det et sunt tegn på demokratiutvikling? Og hva med alle andre avtaler som er gjort på bakrommet? Og hva skal man si om alle rapportene om valgfusk, ikke minst avsløringene om at blekket som folk dyppet fingrene i for å stemme, lett kunne fjernes med klor og andre blekemidler? Inngir slikt tillit?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og uansett om Hamid Karzai blir valgvinner, har han ikke sikret seg den nødvendige legitimitet blant sine egne stammefrender, pashtunerne; til det var nemlig valgdeltakelsen altfor lav i de pashtunske områdene i det sørlige Afghanistan.

Verdt pengene?

Det såkalte verdenssamfunnet, anført av USA, har satset mye på Afghanistan-valget, også økonomisk. 1,4 milliarder kroner kostet arrangementet, hovedsakelig finansiert av EU. Nå er slike summer småpenger i internasjonal sammenheng, men når man vet hvor lite som brukes på å bygge opp det sivile samfunnet i Afghanistan, er det likevel et tankekors.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Taliban og andre opprørsgrupper har økt sin voldelige virksomhet i Afghanistan de siste månedene og ukene. Det er liten tvil om at valget har virket som en ren magnet. Det finns ingen bedre måte å avsløre et regimes mangel på sikkerhet enn ved å ramme tilsiktede og utilsiktede mål. Vi må heller ikke glemme at opprørskampen er retter mot de internasjonale soldatene i Afghanistan. Når Taliban klarte å ramme NATO-hovedkvarteret i Kabul med en bilbombe forrige lørdag, viser det at den militante islamistgruppa er i stand til å slå til nesten hvor som helst, uansett hvor store sikkerhetstiltak og hvor mange ekstra soldater som settes inn i kampen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Forbereder Irak-valg

I Irak er det parlamentsvalg i januar, men også der ser opprørerne ut til å forberede «valgkamp». Terroraksjonene i Bagdad sist onsdag, der minst 95 mennesker ble drept, var først og fremst rettet inn mot bygningene som huser landets utenriks- og finansdepartement. Flere eksperter satte disse aksjonene i sammenheng med det kommende parlamentsvalget. Mange frykter at både sunnimuslimske og sjiamuslimske opprørere skal bruke de neste månedene til å gjennomføre aksjoner for å destabilisere Irak ytterligere og for å svekke den sittende regjeringen så mye som mulig før velgerne skal si sitt.

Sunnimuslimske opprørere i Irak, både utenfor og innenfor al-Qaida-nettverket har all interesse av å svekke legitimiteten til den sjiadominerte regjeringen ledet av Nouri al-Maliki. Men det er også fare for at sjiamuslimske militante grupper vil utfordre Maliki, i et internt sjiaoppgjør. I tillegg tyder mye på at sunnimuslimer i nord ønsker å provosere den kurdiske selvstyremyndigheten, ikke minst noe gjentatte angrep mot byen Mosul den siste tida viser. Også disse angrepene kan sees som en langsiktig strategi foran valgene i januar neste år.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Skal man så bare droppe valg og stanse forsøkene på å demokratisere land som Afghanistan og Irak? Er ikke det å kapitulere for opprørsgruppene og gi opp det som er blitt kalt «krigen mot terror»?

Lang vei fram

Spørsmålet er uansett hvor demokratiske valg kan bli i land der de fleste stemmer etter stamme-, klan- og familietilhørighet og der kvinnene ofte må stemme som sine menn. Vanlige politiske partier er med få unntakelser sjeldne eller ikke-eksisterende i slike land. Jeg noterer med glede at mange unge mennesker både i Afghanistan og i Irak er for en utvikling av multietniske og multireligiøse partier, men veien fram er lang. Og er nødvendigvis den vestlige modellen løsningen på alle problemer?

Les flere «Uriks på lørdag» her.