Zach Condon (midten) og hans Beirut prøvde å varme den kalde og våte folkemengden med meksikansk musikk. Foto: Anders Arntsen
KONSERT: Beirut, Enga scene, Øyafestivalen, Middelalderparken, Oslo – lørdag 15. august 2009Fint uten å engasjere
<pBeirut gjorde en fin Øya-opptreden, men varmet ikke opp den våte og kalde forsamlingen.</p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
OSLO (ABC Nyheter): Zach Condon og hans medmusikanter i Sante Fe-bandet Beirut kom til en særdeles regntung Middelalderpark for å forsøke å tine opp de mange våte og kalde festivalgjengere.
Fint, men...
Beiruts meksikanskinspirerte musikk fungerte også til en viss grad godt fra scenen. Det låt riktig så fint faktisk, men uttrykket har ikke altfor mange strenger å spille på, noe som fører til at konserten ble noe uspennende i lengden.
At meksikansk musikkultur har spilt en stor rolle i Beiruts uttrykk er ingen hemmelighet. Det kan høres på plateutgivelsene, men på scenen kommer det enda tydeligere frem gjennom med de mange blåserarrangementene. For det er trompetpartiene som dominerer Beiruts uttrykk på scenen.
Overdrysset med lovord
Da Condon albumdebuterte under Beirut-navnet med «Gulag Orkestar» som 19-åring i 2006, ble unggutten vel fortjent overdrysset med lovord. Noe som var på sin plass. Etter oppfølgeren «The Fying Club Cup» fra året etter, ble Beirut en gjenganger på årsbestelister både i Amerika og i Europa da plateåret 2007 skulle summeres opp.
På årets doble EP-utgivelse «March Of The Zapotec/Realpeople: Holland», er den ene disken preget av det meksikanske, i likeht med den utgaven av Beirut som Øya-publikummet fikk oppleve.
Zach Condon er utstyrt med en behagelig og god stemme, og er heller ikke helt bortreist når han henter frem trompeten sin. Låtmaterialet er i utgangspunktet jevnt over av den gode sorten, noe som på scenen kom aller tydeligst frem i «A Sunday Smile» fra «The Fying Club Cup»-albumet.
Tamt i lengden
Nærmere en time med Beirut i sippregnet føltes likevel noe tamt i lengden. Selv om det låt fint settet i gjennom, så ble variasjonen i uttrykket for fraværende til at Beirut maktet å holde interessen oppe helt inn til mål.
Tross dette, de ivrigste nærmest scenen jublet høylytt over hva de hadde fått servert, og Beirut kunne pakke sammen i visshet om at han garantert har smeltet noen nye norske hjerter på sin ferd til hovedstaden.
